Brasilrundt

Jeg begynner å bli gammel og gretten

Det er litt sånn når man bor i en strandby. Man har sett og opplevd mange flotte steder og opplevd mye fin natur. Det skal mer og mer til for å bli skikkelig imponert. Steder man reiser til er ikke noe særlig imponerende lengre. Man har sett og opplevd utrolig mye i livet og det skal mer til for å bli imponert. Man blir ofte litt skuffet. Kona mener jeg begynner å bli gammel og gretten. Kanskje hun har rett. Uansett hva det kan være var ikke dette stedet veldig imponerende og hvorfor det er markert på Google Maps som en turistattraksjon vet jeg ikke. Ikke hadde stedet så mange anmeldelser heller, men vi tok turen til Rua São Cipriano. En gate som går etter ei strand ved navn Praia do Tomé. Stedene ligger etter Lagua de Araruama og i byen Araruama. Byen kjenner jeg godt, men dit vi dro ligger i utkanten av bysentrum.

Hovedgrunnen til at vi dro til området er for at atlanterhavet ligger like ved. Det blåser ofte kaldere der og havet er også mye kaldere enn selve lagunen. Vi fikk dog aldri dratt og sett havet denne dagen. Da vi kom frem ville kona stoppe på et sted og det hadde seg sånn at der serverte de øl. Og 1 øl ble til flere. Det var helg og da var det lov. Etter stoppestedet på baren gikk ned til selve gata som het Rua São Cipriano.

Gata som gikk etter stranda var ikke engang asfaltert. Det var en jordvei. Stranda val heller ikke av den imponerende sorten. Det var heller ingen folk der selv om det var helg. Det var ihvertfall noen barer der også i enda på den «berømte» gata så jeg tok meg et par kalde øl der også. Vannet var langgrunt så svømme ble helt utelukka. Nå klager og syter du fælt, sa kona. Jeg har nok blitt gammel og gretten

En mislykket Skogstur i Brasil

Idag skal jeg til et nytt sted. Et turområdet i São Pedro da Aldeia som heter Floresta de eucalipto. Et skogområdet fylt opp av eukalyptys trær som blir bl.a brukt i både møbler og impregnerte stolper, og de trærne vokser nok ikke i Norge. Jeg er glad i natur og jeg gleder meg til å traske litt rundt i villmarka. Det er ihvertfall planen. Stedet hadde ikke så mange omtaler, men jeg er likevel litt spent på hvordan det ser ut der. Jeg bor jo ved stranden til vanlig, og da blir bushen en stor kontrast i forhold til det jeg er vant til i dagliglivet. Det så flott ut der på bilder også. Jeg gleder meg, kona ble nok mest med fordi hun ikke ville sitte hjemme alene, og fordi jeg lovde henne en god middag på et fiskemarked som ligger i sentrum av byen São Pedro.

Vi tok bilen. Turområdet lå ca20 km unna leiligheta vår. Jeg var sjåfør. Og ettersom jeg lovet kona en bedre middag stoppet vi på fiskeriet. Vi har spist der før og jeg kan virkelig anbefale stedet. Jeg skrev om restauranten for lenge siden og hvis du vil ha et mattips så kan du lese om stedet her : https://brasilbloggen.com/2022/11/28/et-flott-restaurantbesok-og-et-lite-reisetips/

Vi ble slappe etter maten. Det var så innmari varmt i tillegg. Samma det. Jeg skulle i villmarka uansett hvor doven jeg ble. Koste hva det koste ville. Jeg klarte knapt å reise meg opp av stolen, før jeg gikk langsomt bort til bilen i skillpaddetempo med altfor stinn mage, satte meg bak rattet og dro videre. Kona var kartleser så det tok ikke mer enn 10 minutter utenfor sentrum så kom vi frem.

Der var skogen, inngjerdet. Ingen turgåere velkomne hit

For en nedtur. Det meste av skogen var nedhogget. Og der det var skog var det inngjerdet. Det var ikke dette jeg forventa. Den lille skogflekken som var igjen var forresten imponerende, men da det var inngjerdet vil de sikkert ikke ha turgåere der. Rart det er merket på kartet som et turområde når man ikke kan bebevege seg i skogen. Man kan selvfølgelig sykle etter jordveien som frakter deg innover bondelandskapet, men sykkel har jeg ikke. Det var også uansett altfor varmt i sola. Det eneste stedet det var skygge mitt på dagen var i skogen som var inngjerdet. Kona så veldig fornøyd ut da vi dro tilbake. Hun hadde nok lite lyst på en skogstur, men jeg driver allerede og planlegger til neste gang vi skal utforske natur i Brasil.

Drikke vann på bar

Jeg markerte ut et sted på google maps for lenge siden jeg har hatt lyst til å besøke. Jeg måtte vente på en gyllen anledning. En dag både jeg og kona hadde hele dagen til rådighet. Stedet jeg hadde sett ut var en tursti ved navn Trilha praia do Pneu som lå på motsatt side av laguen vi bor ved. Naturperlen tilhører byen Arraial do Cabo, men jeg tror ikke stedet er så kjent. Vi dro ut mitt på dagen fra Iguaba Grande. Vi fulgte veien som ledet oss rundt lagunen og ettersom vi måtte gjennom strandbyen Araruama startet vi dagen med en middag der. Jeg synes porsjonen var i minste laget så vi tok en dessert også Jeg kjøpte den største isen de hadde før vi dro videre. Jeg angret bittert. Jeg ble så utrolig stinn.

Vi tok en avstikker for å komme til reisemålet. Veien var sandaktig og ekkel å kjøre på. Vi har liten bil med små dekk og i periodevis var jeg redd for å kjøre meg fast. Vi hadde en pickup foran oss som plutselig bråstoppet. Jeg skjønte lite hva som foregikk. Et lite barn satt på lasteplana. Han kunne ikke være mer en 7-8 år. Han pekte på veien da de kjørte videre for å demonstrere noe for oss. Der lå det en slange. Vi stoppet også foe å sjekke den ut. Den var død. Sikkert ihjelkjørt. Jeg tror det var en koralslange, og den er giftig. Jeg har sett den samme slangen før i Brasil. Kona ble litt redd for å ta turstien til fots. Hun liker ikke disse krabatene. Like etter kom vi frem til der stien startet. Det var mange biler som hadde parkert der. Mange som grillet og drakk øl. På en Mandag? En liten bar var det noen som hadde satt opp inne i bushen også, helt inntil vannet. Enkel bygd, men innbydende og koselig.

Vi hadde planlagt å gå tur og ikke drikke så vi satte beina fatt for å komme frem til en turistattraksjon som heter Pontal da praia do pneu og den ligger i enden av turstien. Det var lett å gå innover, men kona hadde slanger i bakhodet. Og hun som maser om teltturer i hytt og pine. Jeg må si vannet var krystallklart. Det virker som vannet er mye klarere på denne siden av lagunen. Der vi bor til vanlig er det ofte gjørmeaktig.

Det tok ikke så lang rid før vi var fremme. Jeg tipper turstien var på ca 1km eller 2. Helt overkommelig for de fleste, selv for en som t.o.m hadde forspist seg på iskrem og ei frøken som var livredd slanger. Det var såpass flott natur på enden av stien så vi ble gående rundt der en stund. Man får en spesiell ro på seg når man ferdes i naturen. Flere som har det sånn?

Pontal da praia do pneu – Ei sandsti som strakk seg ut i lagunen

Vi gikk tilbake og bestemte oss for å avslutte turen på den ene baren. Baren ble også artikkebildet på dette reisebrevet. Det ble forresten bare vann på oss denne dagen.

Spasertur i sterk vind

Sist gang vi gikk denne strandpromenaden, eller jeg gikk den vel strengt tatt alene. Kona orka ikke. Vi la uansett merke til at det går en annen vei, omtrent i motsatt retning av strandveien som går inn til byen når vi var her sist. Den gikk vi idag. Vi stoppet ved skiltet som forrige gang vi var her. Det er en stor parkering der. Denne gangen tok kona også følge. Ting er så mye bedre når man er to.

Imotsetning til den andre veien som går inn til selve byen var det heldigvis ingen trafikk her. Ikke noe bilstøy. Knapt noen folk. Det eneste vi hørte av lyder var den kraftige vinden. Det blåste helt forferdelig. Vannet etter denne veien var ikke av det reneste. Dette saltvannet i lagunen skifter farge avhengig av hvor du befinner deg. Et kjent fenomen i Lagua de Araruama. Det hadde nok ikke blitt en svømmetur uansett. Altfor kraftig vind. Jeg frøs selv om det sikkert lå på rundt 20varmegrader. Jeg skal si det brasilianske klimaet har gjort meg pysete med årene. Komme fra Norge å gå rundt i et tropisk land å fryse er nesten litt flaut.

Det var ikke lange turen før vi kom til enden av veien og til et flott nabolag. Det var satt opp noen benker man kunne hvile seg på, men vi hadde ikke noe behov for et pust i bakken på en så kort tur. Spaserturen var kanskje ikke på mer enn 1km. Jeg trodde den skulle være en god del lengre når jeg startet turen

Der veien stoppet og boligbebyggelsen startet var det bygd et langt pir som gikk ut i vannet. Jeg turte ikke gå der. Plankene så litt råtne ut og jeg ville ikke risikere å falle nedi dette møkkete vannet. Kona var enig. Risikosport driver vi ikke med. Det er vi for gamle til. Det ble ikke lange turen denne gangen og vi bestemte oss for å gå tilbake og hente bilen og stikke inn til selve byen istedet.

Vi avsluttet dagen på kafe Atelie de Sabor som sist. Den lille bortgjemte kafeterian i sentrum. Uttrykket never change a winning game gjelder. Kaffen var like god denne gangen. Eneste som trakk ned var kirkekoret som sang og hylte i nabobygget. Noe må man tåle.

Redd for slanger i høyt gress

Jeg klikket rundt på google maps over Araruama, den lille strandbyen som ligger et lite steinkast unna der vi bor, og helt tilfeldig fant jeg en nytt sted som ifølge kartet skal være en turistattraksjon verdt å sjekke ut. Utrolig hvor mange steder man finner med bruk av Google. Hvordan folk fant frem til steder før den digitale verden har jeg ofte lurt på.

Vi tok bilen dit, jeg og min kone, og vi dro av gårde litt sent på dagen. Sola skinner ikke så sterkt på ettermiddagen og jeg slipper å få følelsen av å sitte i en mikrobølgeovn når jeg kjører den lille bilen vår. I det siste har det faktisk vært så varmt at lakken på biltaket har blitt ødelagt av sola. Det har jeg aldri opplevd hjemme i Norge.

Når vi klagde på varmen ble det pluselig overskyet. Det er fullt fortjent når man syter i hytt og pine, men det stoppet ikke meg og kona fra å utforske stedet. Vi er ikke laget av sukker. Litt duskregn får vi tåle. Det var en smal grusvei som tok oss nesten til stedet. Vi kom helt ned til vannet lagua de Araruama. Vel, vi valgte å gå de siste hundre meterne. Veien var gjørmete og jeg ville ikke risikere å sette meg fast. Forferdelig høyt gress der jeg parkerte og jeg følte meg veldig naken på beina da jeg steg ut fra bilen kun iført brasilianske slipperser. Heldigvis trådde jeg ikke på noen slanger eller noen andre kryp som ofte gjemmer seg på sånne steder.

Det store vannet har tydeligvis evig med steder man kan undersøke. Her var det fint. Vannet var krystallklart. Om det er det hele tiden vet jeg ikke. Selve Posto das Bandeiras var et stort hvitt bygg bygd på en høyde. Hva bygningen brukes til vet jeg ikke. Området rundt derimot var helt fantastisk.

Det var noen private hus som lå ved vannkanten også. Men man må nok være lottomillionær for å kjøpe de. Jeg så et som var tilsalgs. Jeg gadd ikke engang å sjekke prisen. Når hus har denne beliggenheten og er større enn et sagbruk har jeg ikke råd uansett. Jeg tok ikke noen bilder av disse flotte husene. Jeg synes de fortjente privatlivets fred og ro. Jeg så noen folk der også.

Det ble ingen bading her. Hverken på kona eller meg. Det begynte å blåse litt og regnet ble verre utover dagen. Litt synd. Jeg kunne tenke meg litt mer tid her. Kanskje vi tar turen tilbake en annen gang. Da får vi sjekke værmeldingen først og kanskje ta på noe bedre fottøy. Slipperser er ikke det beste fottøyet å gå i.

En sliten og trist hund i høyden

Noenganger tar man en impulstur som virkelig overrasker. Ingen planlegging overhodet og stedet lå rett utenfor huset vårt i Iguaba Grande. Kun litt ovet en kilometer å gå. Det viste seg etter vært at turen ble noe lengre. Den første veien vi skulle ta var stengt pga bygging.

Jeg hadde med en turkamerat også. En 8år gammel gutt som ville være med. Eller var han 10? Han snakket kontinuerlig og likte tydeligvis å få være med og mesteparten av hva han sa fikk jeg ikke med meg. Kona ble igjen hjemme. Noe annet hadde overrasket meg. Hun har blitt litt lat i det siste. Nevøen hennes som var på besøk hos oss hadde mer enn nok av energi så da ble det vi to som tok bena fatt.

Stedet het Caixa d’aqua eller vannboksem direkte oversatt. En enorm vanntak som er satt opp i høyden på et berg som sikkert gir vann til noen husstander i nærheten. Jeg må si turområder og toppturer er en aktivitet jeg virkelig liker bedre og bedre. Jeg trodde jeg hadde sett det meste i Iguaba Grande. Tilfeldigvis så jeg dette stedet på kartet. Jeg hadde ikke de største forhåpningene, men dette er en tur jeg vil ta en gang senere også.

Jeg ble fort svett i panna. Det er varmt på kveldene her og lite vind. Litt sliten i hodet også. Guttungen jeg hadde med meg snakket på inn og utpust og hadde tydeligvis uendelig med energi. Man skulle vært ung igjen. Den eneste gangen han ble rolig var når vi passerte noen bjeffende hunder. Jeg skjønte han godt. De var litt aggressive og i tillegg fulgte to av dem etter oss noen meter. Når de mente vi ikke var noen trussel stakk de videre. Sikkert for å plage noen andre fotturister. Fine i pelsen. De hadde nok noen eiere et sted. Hvorfor de lar de springe løse kan man lure på.

Etter gåing på asfalt, brostein og litt feilgåing, hovedsakelig rett opp i oppoverbakker, kom vi frem til et veldig primitivt sted. Et nabolag med noen veldig enkle hus. Halvferdige små murbygg med enkle plåttak med halvnakne små barn lekende ute. Lekene var noen kvister de hovedakelig sprang etter noen frittgående høner og skremte livet av. Den eneste takken de får for å gi familien egg. Stakkars dyr.

Den siste biten var en hullete jordvei som ledet oss frem til utsiktsposten. Her var det vakkert. Det var en veldig sliten villhund der også, som var livredd oss når vi kom nærme. Sannsynligvis blitt mishandlet av noen mennesker. Finnes folk som behandler dyr veldig stygt og denne hunden var ikke glad i mennesker. Jeg fikk den på kameraet før den pilte av gårde Den var to.m redd guttungen som var med på turen. Og han er av den empatiske typen. Jeg hadde ikke noe mat jeg kunne gi til denne magre gatehunden.

Vi ble gående mye rundt for å ta bilder. Eneste problemet var at gutten jeg hadde med var veldig redd høyder. Like redd høyder som hunden var redd for oss. Han fikk jobben med å ta bilder mens jeg prøvde å posere. Da slapp han å nærme seg noen bratte bakker. Jeg synes det ikke var så høyt, men så er jeg en del eldre også. Utsiktsbildene ble utrolig bra og dette ble en flott tur selv om jeg syntes veldig synd på den slitne hunden vi møtte på.

Et skuffende museum

Jeg begynner å bli godt kjent i den lille strandbyen São Pedro. Jeg tror jeg har vært innom de fleste stedene det er å se, ihvertfall i sentrum. Det er nok fortsatt noen naturperler som jeg må utforske en dag, og kanskje en og annen turistattraksjon.

Byen er liten, og det er ikke så mye å se i sentrum. Den er ikke spesielt innbydende eller vakker heller, bortsett fra kirka som er bygd på toppen av en bakke og skuer over sentrum, har den ikke rare arkitekturen å vise frem. Jeg synes det fortsatt er koselig og spasere rundt uten mål og mening. Joda, denne lille byen er litt sjarmerende.

Det er et sted jeg har lyst til å besøke, og det er et museum ved navn Casa Da Cultura. Sist gang fant jeg ikke bygget. Jeg prøver lykken en gang til, denne gangen med kona som guide. Hun har vokst opp i byen. Hun fant stedet med engang, og jeg gikk rett forbi det sist gang jeg var her. Kanskje ikke så rart. Dette var et bygg som ikke skilte seg ut i det hele tatt. Faktisk litt stusslig. Dårlig vedlikeholdt.

Vi måtte skrive navnet vårt i gjesteboka før vi gikk inn. For et skuffende sted. For en dårlig atmosfære. Lav ekkel musikk og merkelige malerier på veggene som en 6åring hadde klart og laget. Rart at kommunen bruker penger på å lønne de som jobber på dette patetiske stedet. Totalt bortkasta skattepenger. Jeg så lite til de ansatte også. Tror de satt på kjøkkenet og drakk kaffe.

Det var en film som de spilte av inne der også. Bak noen støvete forheng. Vi gikk inn for å se filmsnuttet i mørket. For noen rare greier. Svart hvitt film med ekkel musikk der ei dame gikk rundt i noe som så ut som et mentalsykehus. Hun minte meg litt om hun dama som krabbet ut av tvskjermen av den gamle ringfilmen som slapp ut for over 20år siden. Jeg og kona kom oss fort ut igjen. Dette var bare et utrivelig sted og vi kommer nok ikke tilbake til dette stedet. Noenganger svarer ikke stedene til forventningene våre og Casa da Cultura i São Pedro da Aldeia var et av de turistattraksjonene.

Søndagen skal brukes på ingenting

En kamerat av meg tipset meg for lenge siden at søndagen skulle brukes til ingenting. Bare sløve og slappe av var søndagsoppskriften ifølge han. Det gjorde vi denne søndagen, jeg og kona. Vi tok bilen for en liten kjøretur i Buzios, uten mål og mening, bare en avlasppende kjøretur under den varme brasilianske sola for å slå ihjel litt tid.

Bilen, en 1liter chervrolet har faktik hittil vært meget pålitelig, den trenger kun bensin,selvfølgeig og etterfylling av vann. Den bruker en del vann pga varmen nedi her. Den har gått som ei klokke i flere år nå og jeg angrer ikke et sekund på kjøpet. Betalte ca 11 000real for den. Noen turer har den vært på verkstedet, men ha bilen på verkstedet i Brasil er nesten gratis uansett.

Det var kone som kjørte mesteparten av turen. Jeg var mere opptatt av å ta bilder, min nye lidenskap i livet. Jeg har ikke noe profesjonelt utstyr enda, men det er såre enkelt å ta bra bilder i Brasil. Landskapet her er helt utrolig og cruise rundt på den brasilianske landsbygda er en fryd selv om veiene til tider er veldig dårlige.

Vi tok med litt kaffe og vann og noe å spise på også. Og etter en stund så fant vi et sted og stoppe for å ta søndagspikniken. Går det egentlig ann å ha det bedre? Uansett hvor man reiser rundt omrking her er det alltid nye ting å se. Det er ikke noe rart at en nordmann forelsker seg i et sånt land. Kan ærlig innrømme at det kan bli litt vel mye mygg og varme på natterstid. Det å sove kan ofte by på problemer.

Når jeg reiser rundt sånn er jeg alltid på utkikk etter nye fiskesteder. En annen hobby jeg ikke har fått dyrket så mye i det siste. Dagene går alltfor fort med strandliv, bading og litt for mye mat. Dietten har jeg også utsatt i det lengste, men alt til sin tid. Jeg tror jeg fant noen steder denne gangen også det skulle vært gøy å kaste med fiskestanga og jeg må nok reise tilbake.

Vi kjørte forbi en hel haug med geiter også. Vet ikke hvor disse dyrene tilhører fordi dem sto mer eller mindre midt i veien mens noen tilfeldige barn på andre siden av veien prøvde å lokke på de. Heldigvis for de kom de ikke, tror det kan bli vondt å bli stanget av de. Ser ihvertfall sånn ut etter hornene å dømme. Jeg knipset bilde fra bilvinduet. Denne dagen fløy av gårde, men kameraten min hadde rett. Søndagen skal brukes til å sløve.

En strandpromenad i ei illeluktende t-skjorte

Her er det en stund siden jeg har vært. Den lille strandbyen São Pedro da Aldeia. Vi bor i nabobyen og det er ikke lange bilturen dit. Det er et sted I denne byen jeg har hatt lyst til å se på nærmere. Alltid har vi bare kjørt forbi i full fart pga høy trafikk, og hver eneste gang har jeg sagt at jeg skal stoppe der. Det gjorde vi idag. Stedet vi stoppet på var selve strandgaten som leder besøkende inn til selve byen. Veien er som nevnt veldig trafikkert, spesielt på helgene. Derfor tok vi turen mitt i uka, mitt på dagen. Det er noe mindre biltrafikk da. Det er hovedsakelig skiltet som sier navnet på byen man legger merke til i området. Selvfølgelig ble det et bilde når vi endelig fant et sted å parkere. Vi var ikke de eneste. Jeg har alltid sett biler parkert her. Det er vist normen å sette opp sånne flotte skilt i Brasil. Jeg ser de i de fleste byer og det stopper alltid folk for å ta bilder. Kanskje ikke så rart. De er alltid flott satt opp, på et perfekt sted, med hav, utsikt eller strand i bakgrunnen til stor begeistring for turister som meg. Flott reklame for byen.

Selve strandgaten er ikke av de lengste, men verdt å ta turen. Det er enkelt å ta gode bilder her når man får lagua de Araruama i bakgrunnen. Som nevnt er det litt trafikkstøy da man går der, men de kjører ikke der fotgjengerne går. Når man spaserer etter stranden og lagunen får man sin helt brolagte vei for seg selv. Da får man tåle litt bilstøy fra motorveien ved siden av.. Det er en fryd å besøke dette stedet. Kona derimot var ikke helt enig. Hun hoppet over hele turen. Området imponerte ikke henne. Hun er tross alt vokst opp her. Jeg er i himmelen når jeg går her. Hun foreslo at hun tok bilen inn til selve byen, mens jeg tok spaserturen alene. Hun var i tillegg sulten. Grei deal. Når kona ikke vil og i tillegg er sulten har jeg en liten mistanke at det kan bli et dårlig selskap.

Jeg gikk hele veien. Ettersom kona dro hadde jeg vel heller ikke noe valgt. Det var satt opp noen treningsapparater etter veien der folk kunne trimme seg til en flott strandkropp. Jeg liker å trene, men denne dagen har jeg satt av til å bare nyte livet. Noen bilder, litt sol og den behagelige brisen fra havet. Går det ann å ha det bedre?

Jeg passerte en stor flott park når jeg endelig kom frem til sentrum. Skal si jeg ble svett. Den brasilianske sola tar på og det er viktig med solkrem. T-skjorta var helt gjennomsvett og jeg merka jeg lukta. Kona var ikke å finne så jeg måtte finne meg et ensomt sted i parken for å hvile beina litt. Gjennombløt av svette ville jeg ikke møte på noen som kanskje ville slå av en prat. Brasilianere liker nemlig å snakke.

Når jeg endelig fikk tak i min bedre halvdel avsluttet vi dagen på en liten bortgjemt café med navn Atelie de Sabor. Et par kaffekopper i det dyreste laget, men til gjengjeld smake de himmelsk. Vi var også alene så den eneste som hovedsakelig ble plaget av den gjennomsvette t-skjorta mi var meg selv.

Karneval i Brasil

Karnevalet i år varte fra 8 til 13 februar. Klokka er 05.00 om morgenen. Det er 14februar idag og karnevalet er over. Er det lov å si heldigvis? Jeg vet ikke om det er alderen eller bostedet som har gjort at disse dagene har vært ganske stressende. Bilkjøring hele natta utenfor soveromsvinduet, skrik og skrål fra fulle folk som har holdt meg våken, krangling og høylytte diskusjoner, eller lyden av en litt for full stakkar som spyr ved hushjørnet har gjort denne perioden til et mareritt for en middelaldrende stakkar. Og den altfor høye musikken som har blitt spilt fra fellesparken fra ei svær scene, gigantiske høyttalere som har holdt ungdommen oppe hele natte med sambamusikk og sceneopptredener har heller ikke gjort de varme brasilianske sommernettene til en magisk opplevelse. Den intense varmen som har pågått i en evighet har også satt et negativ preg på denne enorme fyllefesten som det heldigvis er et år til neste gang. Da skal jeg rømme fra byen og stikke til bushen å tilbringe hele denne rølpefesten i et telt alene. Jeg har ligget og svettet meg gjennom utallige netter, og søvn har blitt mangelvare. Varmen har i tillegg gitt meg et kløende og stikkende soleksem. Noe som har kommet og gått hele sommeren. Jeg vet, nå klager jeg fælt.

Joda, noe feiring har det blitt disse dagene. Jeg har nok brukt opp en god del timer og en god del penger på og slukket tørsten på en av disse flere strandbarene i byen. Noen kalde øl på stranda for å få bukt med varmen og for å avkjøle kroppen. Jeg syns det egentlig bare ble stress det også. Altfor mye folk, altfor høy musikk og et kløende soleksem helt ute av kontroll. Vannet i lagunen var såpass varmt så det hjelp heller ikke å hoppe uti. Man må til havet der vannet er mye kaldere. Jeg møtte på noen gamle kjenninger på stranden og fikk slått av en liten prat. Det er alltid hyggelig. Pga høyt alkoholinntak husker jeg ikke mye av samtalene og jeg får håpe jeg ikke sa noe dumt. Jeg merker fylleangsten kommer snikende. Da jeg besøkte Brasil for mange år siden og jeg var fortsatt i tyveårene, var karnevalet den største begivenheten jeg noengang hadde opplevd. Idag, i 40årene må jeg vel bare innrømme at jeg kanskje har blitt for gammel. Det meste er i tillegg stengt når karnevalet pågår, inkl. postkontoret. Bank id brikken min slutta å fungere for kort tid siden og jeg venter på en ny i posten. Jeg har ingen anelse om hvor mye jeg har brukt av penger eller hvor mye jeg har igjen. Kontoen er vel skrapet etter feiringen og jeg får leve på gammelt brød og vann en stund. Kanskje jeg kan bli kvitt de ekstra kiloene som har lagt seg på magen.

Karnevalet er heldigvis over og jeg må vel bare innse at jeg har blitt litt for gammel for dette.