Brasilrundt

Bilutstilling i Arraial do Cabo

Vi bestemte oss for en inpulstur til nabobyen Arraial do Cabo. Kona kjørte og jeg og hennes lillesøster var med på turen. Når vi passerte sentrum i Sao Paulo og Cabo frio ble jeg livredd pga stortraffiken. Dette skjer hver eneste gang. Konas lullesøster derimot sov i baksetet. Helt upåvirket av rushtrafikken. Skulle vært tenåring igjen. Vi kom frem tilslutt og det neste problemet var parkering. Makan til trafikk. Det var tross alt Lørdag, men høytiden er over for lengst. Jeg vet ikke hva alle folka gjorde i denne lille turistbyen. Det bruker og være folketomt på denne tiden av året. Vi fant en parkering tilslutt et stykke utenfor sentrum. En parkeringsvakt kom og forlangte 20reais. Jeg synes det var litt rart at man måtte betale for å parkere her, men greit nok. Dette må byen tjene stort på tenkte jeg. Det var haugevis av biler parkert etter veien.

Gaten ved siden av Praia Grande var det bilutstiling. Aha, tenkte jeg. Derfor det var så mye trafikk. Gøy å se på biler, men ganske stressende. Hele tiden skulle kelnerne dra oss med inn på matstedebe sine som også lå der og det ble litt stessende å gå etter den berømte turistgaten. De får vel salgsprovisjon så jeg skjønner de litt også, men at det blir litt mye mas for en introvert middelaldrende fyr som liker godt sitt eget selskap er jeg ikke redd for og si. Vi stakk heller til en litt beskjeden restaurant i sentrum. Den het Varanda do Taty. God mat og hyggelig musikk i bakgrunnen. Det var i tillegg behagelig å spise ute i frisk luft selv om stedet var under ombygging. Maten var god, den var billig og det var i tillegg store porsjoner. Etter maten var det på tide å finne en utsiktspost ved navn Mirante do Pontal do Atalaia.

For å komme dit måtte vi gå etter noen smale fjellvegger og jeg følte meg litt som ei fjellgeit. Det tok ikke lange tiden før jeg kjente meg igjen. Her har jeg vært før. Da besøkte vi et sted ved navn Deck do Pescador. Idag er det noe annet vi skal se. Det tok heller ikke lange tiden før høydeskrekken kom snikende, men jeg fikk ikke full panikk som jeg ofte bruker å få. Jeg fokuserte på å se rett frem på vegen og det var i periodevis litt vegetasjon som sperret utsikten rett ned mot havet. Den ekle vinden som tok seg opp kunne jeg også klart meg foruten, men alt i alt var dette en ganske behagelig tur. Vi kom frem til et annet sted. Vi endte opp meg å gå feil og vi ble gående på oversiden av Deck do Pescador. For en utsikt og jeg var ikke så høyt oppi i fjellveggen sist gang jeg var her. Vi tok noen bilder og jeg fikk også utsiktsposten på kameraet på avstand. Vi orka ikke traske mer rundt for å finne igjen rette veien. Det hadde nok blitt litt for høyt også for meg. Kanskje jeg skal psyke meg opp å ta turen senere. Denne byen har så vakker natur og jeg kommer alltid tilbake hit.

Vi gikk tilbake til sentrum og bilutstillimgen. Det ble et lite bad ved stranden Praia Grande også. Det var utrolig kaldt vann, men jeg hoppet uti tilslutt. Jeg har aldri opplevd kaldt vann på denne stranden.

Vi stakk og satte oss på en av de flere restaurantene som ligger etter stranden. Kona tok en øl. Den kom i boks og kosta hele 12reais. Blodpris til Brasil og være. Jeg tok en leskedrikk med navn guaravita. Den kom på 1o reais. 5 ganger dyrere enn vanlig. Leskedrikken en populær i Brasil og drikkes overalt. Prøv den hvis dere skal til Brasil, men ikke betal så mye som jeg gjorde for min denne dagen.

Ny strandgate i nabobyen

Det skjer ting i byen og områdene rundt. Det bygges hele tiden. Jeg har bodd i Iguaba Grande lenge nå og jeg tok meg en liten joggetur til nabobyen Araruama for en tid tilbake. Der fikk jeg øye på en helt ny strandgate og den ville jeg tilbale til. Når jeg løper gjør jeg det tidlig på morgenen før sola står opp. Da får man ikke med seg så mye av naturen Brasil har å by på. Kona var bortreist og jeg tok turen tilbake alene på dagtid etter jeg inntok en grei frokost.

Som nevnt bor jeg i Iguaba og den nye strandgata ligger i Araruama. Jeg løp til grensa til byen og det ble ca 3km. Mere orka jeg ikke i solsteike. Etter en rolig gange kom jeg frem til nabolaget Iguabinha der strandgaten lå.

Jeg er ganske kjent i området og har vært på flere steder her tidligere, men strandgaten har jeg aldri gått før. Det var mange andre som trente her i varmen også. Traff på en ung fyr som løp uten sko eller t-skjorte. Jeg burde kanskje tatt turen uten sko selv. Jeg ble fryktelig varm på bena da jeg gikk. Gå uten skjorte hadde jeg nok ikke turt. Ikke fordi jeg gremmes over de ekstra kiloene på magen, eller de litt for mange bilringene, men den intense sola brenner altfor fort den lyse huden min. Varmen er ekstrem her og det har i tillegg kommet en varmebølge selv om det er vinter. Jeg begynner å bli litt lei.

Hele strandgaten er knapt ferdig bygget. Veien er fin, men det ligger store mengder sand i hauger her og der. Klar til å planeres utover når gravemaskinene kommer for å gjøre selve stranden større. Jeg tipper det kommer til å bygges noen strandbarer her og der også. Det er ingen her nå. Orla de iguabinha heter gaten og stranden som ligger etter heter Praia de iguabinha. De hadde bygget en flott platting av treverk etter gata også. Der det var satt opp et par benker. Jeg satte meg og hvilte litt i sola og ifølge google maps satt jeg nå på Deck II de madeira de iguabinha.

Jeg ble sittende å sløve i sola før det var på tide å komme seg videre. Jeg gikk helt i enden av gata for så å gå hele veien tilbake. Jeg tipper hele strekka en vei er omtrent 2km, men det virket egentlig som en del kortere. Dette ble en herlig spasertur og jeg skal tilbake hit når alt er ferdig.

Motorstopp i bushen uten mobilsignaler

Dette hadde jeg egentlig ikke lyst til. Konas familie skulle ut i bushen for å fiske. Jeg ville egentlig bare ligge i sofaen og sløve med en film. Sprade rundt i skauen med 2unger, svigermor og kona syntes jeg bare hørtes stressende ut. Jeg ville bli hjemme. Det er ofte sånn da kvinnfolka begynner å klage så er det bare å bli med. Noen kamper må man la de få og jeg ble med i en overlasset bil mens jeg følte meg som en slaget mann. Det gikk dog fort over. Naturen innover jungelen var imponerende og selv om jordveien var veldig humpete, og de to barna vi hadde med satt rastløse og tidsvis kranglet i baksetet var dette egentlig veldig alright.

Så skjedde det. Før vi var helt fremme fikk vi motorstopp. Ingen av oss kan noe om biler så vi pakket ut fiskeutstyret og gikk siste biten. Biltrøbbelet ordner vi da vi kommer tilbake. Vi så sjøen fra der vi ufrivillig parkerte og det var ikke lange biten å gå. Barnefølget fortsatte kranglinga, men heldigvis etter et kort stykke kom vi frem til en veldig primitiv, men sjarmerende restaurant. Det var i tillegg noen småhus etter veien. Sjarmerende og imponerende natur, men sånn hadde jeg nok ikke orka og bodd. Dette blir altfor øde.

Matstedet var bygget helt inntil vannet. Innsjøen var mye større enn jeg først trodde. Det var også en flott brygge og det tok ikke lang tid før alle var ute i vannet. Endelig fikk barna brukt opp noe av energien og jeg fikk tatt et avkjølende bad. Det føltes som jeg var i Amazonasjungelen. Når jeg hoppet fra brygga i innsjøen hadde jeg slanger i bakhodet. Jeg har sett filmsnutt på inter ett og jeg vet at på dette stedet blir de mange metre. Jeg slo det fort fra meg. Jeg klarte på mystisk vis å slappe av i vannet. Helt til de neste spørsmålene dukket opp. Er det alligatorer i sivkanten? Kan det være pirajaer her? Vi kom oss alle opp av vannet uskaddet. Det var klart for mat som man fikk bestilt matstedet. Etter inntat mat og drikke, som smakte godt for en billig penge var det endelig på tide å prøve fiskelykken. Vi gikk videre innover villmarka.

Lagoa Juturnaiba er navnet på innsjøen og det er ferskvann. Og jeg må si jeg gledet meg til å svinge fiskestanga og kanskje få noen matfisk med hjem. Jeg liker ferskvannsfiske bedre enn havfiske. Da skjønner jeg litt mer hva jeg driver med.

Vi hadde ikke med noe agn så jeg trodde kanskje vi skulle grave mark eller kjøpe mark på veien. Ingen av delene stemte. Svigermor dro fram et slags lite net formet som en sirkel og begynte å riste nettet i vannet i vannkanten. Det så ut som hun drev å filtrerte ut vann for å finne gull, men det som var igjen på brettet var en haug med små reker. Det er ikke mye mat på disse sa jeg. Dette er agnet vi bruker for å få større fisk fikk jeg som svar. Det tok ikke lang tid før vi hadde nok reker, men jeg hadde ikke troa på denne fiskemetoden. Intuisjonen min stemte. Etter noen timer hadde ingen av oss fått et eneste napp og vi bestemte oss for å reise hjem.

Etter vi kom frem til dit vi hadde parkert bilen hadde jeg håpet at etter noen timers hvile at den skulle starte automatisk. Selvfølgelig skulle den være tverr og bilen fortsatte som før. Helt død. Det var heller ikke lett å ringe til en taubil pga dårlige mobilsignaler i bushen. Heldigvis fikk vi tak i broren til svigermor som kom for å hjelpe. Han fikk liv i bilen, men den stoppet etter en kort stund. Da måtte han håndpumpe bensin til motoren på nytt. Det var vist noe feil på bensinpumpa. Den gikk bare et par km frem om gangen så måtte han gjøre hele prosedyren på nytt. De gangene den nekta å starte mptte vi taue den. Vi kom hjem tilslutt, men dette ble en stressende tur. Det er nok lettere å bare kjøpe fisken.

Jeg begynner å bli gammel og gretten

Det er litt sånn når man bor i en strandby. Man har sett og opplevd mange flotte steder og opplevd mye fin natur. Det skal mer og mer til for å bli skikkelig imponert. Steder man reiser til er ikke noe særlig imponerende lengre. Man har sett og opplevd utrolig mye i livet og det skal mer til for å bli imponert. Man blir ofte litt skuffet. Kona mener jeg begynner å bli gammel og gretten. Kanskje hun har rett. Uansett hva det kan være var ikke dette stedet veldig imponerende og hvorfor det er markert på Google Maps som en turistattraksjon vet jeg ikke. Ikke hadde stedet så mange anmeldelser heller, men vi tok turen til Rua São Cipriano. En gate som går etter ei strand ved navn Praia do Tomé. Stedene ligger etter Lagua de Araruama og i byen Araruama. Byen kjenner jeg godt, men dit vi dro ligger i utkanten av bysentrum.

Hovedgrunnen til at vi dro til området er for at atlanterhavet ligger like ved. Det blåser ofte kaldere der og havet er også mye kaldere enn selve lagunen. Vi fikk dog aldri dratt og sett havet denne dagen. Da vi kom frem ville kona stoppe på et sted og det hadde seg sånn at der serverte de øl. Og 1 øl ble til flere. Det var helg og da var det lov. Etter stoppestedet på baren gikk ned til selve gata som het Rua São Cipriano.

Gata som gikk etter stranda var ikke engang asfaltert. Det var en jordvei. Stranda val heller ikke av den imponerende sorten. Det var heller ingen folk der selv om det var helg. Det var ihvertfall noen barer der også i enda på den «berømte» gata så jeg tok meg et par kalde øl der også. Vannet var langgrunt så svømme ble helt utelukka. Nå klager og syter du fælt, sa kona. Jeg har nok blitt gammel og gretten

En mislykket Skogstur i Brasil

Idag skal jeg til et nytt sted. Et turområdet i São Pedro da Aldeia som heter Floresta de eucalipto. Et skogområdet fylt opp av eukalyptys trær som blir bl.a brukt i både møbler og impregnerte stolper, og de trærne vokser nok ikke i Norge. Jeg er glad i natur og jeg gleder meg til å traske litt rundt i villmarka. Det er ihvertfall planen. Stedet hadde ikke så mange omtaler, men jeg er likevel litt spent på hvordan det ser ut der. Jeg bor jo ved stranden til vanlig, og da blir bushen en stor kontrast i forhold til det jeg er vant til i dagliglivet. Det så flott ut der på bilder også. Jeg gleder meg, kona ble nok mest med fordi hun ikke ville sitte hjemme alene, og fordi jeg lovde henne en god middag på et fiskemarked som ligger i sentrum av byen São Pedro.

Vi tok bilen. Turområdet lå ca20 km unna leiligheta vår. Jeg var sjåfør. Og ettersom jeg lovet kona en bedre middag stoppet vi på fiskeriet. Vi har spist der før og jeg kan virkelig anbefale stedet. Jeg skrev om restauranten for lenge siden og hvis du vil ha et mattips så kan du lese om stedet her : https://brasilbloggen.com/2022/11/28/et-flott-restaurantbesok-og-et-lite-reisetips/

Vi ble slappe etter maten. Det var så innmari varmt i tillegg. Samma det. Jeg skulle i villmarka uansett hvor doven jeg ble. Koste hva det koste ville. Jeg klarte knapt å reise meg opp av stolen, før jeg gikk langsomt bort til bilen i skillpaddetempo med altfor stinn mage, satte meg bak rattet og dro videre. Kona var kartleser så det tok ikke mer enn 10 minutter utenfor sentrum så kom vi frem.

Der var skogen, inngjerdet. Ingen turgåere velkomne hit

For en nedtur. Det meste av skogen var nedhogget. Og der det var skog var det inngjerdet. Det var ikke dette jeg forventa. Den lille skogflekken som var igjen var forresten imponerende, men da det var inngjerdet vil de sikkert ikke ha turgåere der. Rart det er merket på kartet som et turområde når man ikke kan bebevege seg i skogen. Man kan selvfølgelig sykle etter jordveien som frakter deg innover bondelandskapet, men sykkel har jeg ikke. Det var også uansett altfor varmt i sola. Det eneste stedet det var skygge mitt på dagen var i skogen som var inngjerdet. Kona så veldig fornøyd ut da vi dro tilbake. Hun hadde nok lite lyst på en skogstur, men jeg driver allerede og planlegger til neste gang vi skal utforske natur i Brasil.

Drikke vann på bar

Jeg markerte ut et sted på google maps for lenge siden jeg har hatt lyst til å besøke. Jeg måtte vente på en gyllen anledning. En dag både jeg og kona hadde hele dagen til rådighet. Stedet jeg hadde sett ut var en tursti ved navn Trilha praia do Pneu som lå på motsatt side av laguen vi bor ved. Naturperlen tilhører byen Arraial do Cabo, men jeg tror ikke stedet er så kjent. Vi dro ut mitt på dagen fra Iguaba Grande. Vi fulgte veien som ledet oss rundt lagunen og ettersom vi måtte gjennom strandbyen Araruama startet vi dagen med en middag der. Jeg synes porsjonen var i minste laget så vi tok en dessert også Jeg kjøpte den største isen de hadde før vi dro videre. Jeg angret bittert. Jeg ble så utrolig stinn.

Vi tok en avstikker for å komme til reisemålet. Veien var sandaktig og ekkel å kjøre på. Vi har liten bil med små dekk og i periodevis var jeg redd for å kjøre meg fast. Vi hadde en pickup foran oss som plutselig bråstoppet. Jeg skjønte lite hva som foregikk. Et lite barn satt på lasteplana. Han kunne ikke være mer en 7-8 år. Han pekte på veien da de kjørte videre for å demonstrere noe for oss. Der lå det en slange. Vi stoppet også foe å sjekke den ut. Den var død. Sikkert ihjelkjørt. Jeg tror det var en koralslange, og den er giftig. Jeg har sett den samme slangen før i Brasil. Kona ble litt redd for å ta turstien til fots. Hun liker ikke disse krabatene. Like etter kom vi frem til der stien startet. Det var mange biler som hadde parkert der. Mange som grillet og drakk øl. På en Mandag? En liten bar var det noen som hadde satt opp inne i bushen også, helt inntil vannet. Enkel bygd, men innbydende og koselig.

Vi hadde planlagt å gå tur og ikke drikke så vi satte beina fatt for å komme frem til en turistattraksjon som heter Pontal da praia do pneu og den ligger i enden av turstien. Det var lett å gå innover, men kona hadde slanger i bakhodet. Og hun som maser om teltturer i hytt og pine. Jeg må si vannet var krystallklart. Det virker som vannet er mye klarere på denne siden av lagunen. Der vi bor til vanlig er det ofte gjørmeaktig.

Det tok ikke så lang rid før vi var fremme. Jeg tipper turstien var på ca 1km eller 2. Helt overkommelig for de fleste, selv for en som t.o.m hadde forspist seg på iskrem og ei frøken som var livredd slanger. Det var såpass flott natur på enden av stien så vi ble gående rundt der en stund. Man får en spesiell ro på seg når man ferdes i naturen. Flere som har det sånn?

Pontal da praia do pneu – Ei sandsti som strakk seg ut i lagunen

Vi gikk tilbake og bestemte oss for å avslutte turen på den ene baren. Baren ble også artikkebildet på dette reisebrevet. Det ble forresten bare vann på oss denne dagen.

Spasertur i sterk vind

Sist gang vi gikk denne strandpromenaden, eller jeg gikk den vel strengt tatt alene. Kona orka ikke. Vi la uansett merke til at det går en annen vei, omtrent i motsatt retning av strandveien som går inn til byen når vi var her sist. Den gikk vi idag. Vi stoppet ved skiltet som forrige gang vi var her. Det er en stor parkering der. Denne gangen tok kona også følge. Ting er så mye bedre når man er to.

Imotsetning til den andre veien som går inn til selve byen var det heldigvis ingen trafikk her. Ikke noe bilstøy. Knapt noen folk. Det eneste vi hørte av lyder var den kraftige vinden. Det blåste helt forferdelig. Vannet etter denne veien var ikke av det reneste. Dette saltvannet i lagunen skifter farge avhengig av hvor du befinner deg. Et kjent fenomen i Lagua de Araruama. Det hadde nok ikke blitt en svømmetur uansett. Altfor kraftig vind. Jeg frøs selv om det sikkert lå på rundt 20varmegrader. Jeg skal si det brasilianske klimaet har gjort meg pysete med årene. Komme fra Norge å gå rundt i et tropisk land å fryse er nesten litt flaut.

Det var ikke lange turen før vi kom til enden av veien og til et flott nabolag. Det var satt opp noen benker man kunne hvile seg på, men vi hadde ikke noe behov for et pust i bakken på en så kort tur. Spaserturen var kanskje ikke på mer enn 1km. Jeg trodde den skulle være en god del lengre når jeg startet turen

Der veien stoppet og boligbebyggelsen startet var det bygd et langt pir som gikk ut i vannet. Jeg turte ikke gå der. Plankene så litt råtne ut og jeg ville ikke risikere å falle nedi dette møkkete vannet. Kona var enig. Risikosport driver vi ikke med. Det er vi for gamle til. Det ble ikke lange turen denne gangen og vi bestemte oss for å gå tilbake og hente bilen og stikke inn til selve byen istedet.

Vi avsluttet dagen på kafe Atelie de Sabor som sist. Den lille bortgjemte kafeterian i sentrum. Uttrykket never change a winning game gjelder. Kaffen var like god denne gangen. Eneste som trakk ned var kirkekoret som sang og hylte i nabobygget. Noe må man tåle.

Redd for slanger i høyt gress

Jeg klikket rundt på google maps over Araruama, den lille strandbyen som ligger et lite steinkast unna der vi bor, og helt tilfeldig fant jeg en nytt sted som ifølge kartet skal være en turistattraksjon verdt å sjekke ut. Utrolig hvor mange steder man finner med bruk av Google. Hvordan folk fant frem til steder før den digitale verden har jeg ofte lurt på.

Vi tok bilen dit, jeg og min kone, og vi dro av gårde litt sent på dagen. Sola skinner ikke så sterkt på ettermiddagen og jeg slipper å få følelsen av å sitte i en mikrobølgeovn når jeg kjører den lille bilen vår. I det siste har det faktisk vært så varmt at lakken på biltaket har blitt ødelagt av sola. Det har jeg aldri opplevd hjemme i Norge.

Når vi klagde på varmen ble det pluselig overskyet. Det er fullt fortjent når man syter i hytt og pine, men det stoppet ikke meg og kona fra å utforske stedet. Vi er ikke laget av sukker. Litt duskregn får vi tåle. Det var en smal grusvei som tok oss nesten til stedet. Vi kom helt ned til vannet lagua de Araruama. Vel, vi valgte å gå de siste hundre meterne. Veien var gjørmete og jeg ville ikke risikere å sette meg fast. Forferdelig høyt gress der jeg parkerte og jeg følte meg veldig naken på beina da jeg steg ut fra bilen kun iført brasilianske slipperser. Heldigvis trådde jeg ikke på noen slanger eller noen andre kryp som ofte gjemmer seg på sånne steder.

Det store vannet har tydeligvis evig med steder man kan undersøke. Her var det fint. Vannet var krystallklart. Om det er det hele tiden vet jeg ikke. Selve Posto das Bandeiras var et stort hvitt bygg bygd på en høyde. Hva bygningen brukes til vet jeg ikke. Området rundt derimot var helt fantastisk.

Det var noen private hus som lå ved vannkanten også. Men man må nok være lottomillionær for å kjøpe de. Jeg så et som var tilsalgs. Jeg gadd ikke engang å sjekke prisen. Når hus har denne beliggenheten og er større enn et sagbruk har jeg ikke råd uansett. Jeg tok ikke noen bilder av disse flotte husene. Jeg synes de fortjente privatlivets fred og ro. Jeg så noen folk der også.

Det ble ingen bading her. Hverken på kona eller meg. Det begynte å blåse litt og regnet ble verre utover dagen. Litt synd. Jeg kunne tenke meg litt mer tid her. Kanskje vi tar turen tilbake en annen gang. Da får vi sjekke værmeldingen først og kanskje ta på noe bedre fottøy. Slipperser er ikke det beste fottøyet å gå i.

En sliten og trist hund i høyden

Noenganger tar man en impulstur som virkelig overrasker. Ingen planlegging overhodet og stedet lå rett utenfor huset vårt i Iguaba Grande. Kun litt ovet en kilometer å gå. Det viste seg etter vært at turen ble noe lengre. Den første veien vi skulle ta var stengt pga bygging.

Jeg hadde med en turkamerat også. En 8år gammel gutt som ville være med. Eller var han 10? Han snakket kontinuerlig og likte tydeligvis å få være med og mesteparten av hva han sa fikk jeg ikke med meg. Kona ble igjen hjemme. Noe annet hadde overrasket meg. Hun har blitt litt lat i det siste. Nevøen hennes som var på besøk hos oss hadde mer enn nok av energi så da ble det vi to som tok bena fatt.

Stedet het Caixa d’aqua eller vannboksem direkte oversatt. En enorm vanntak som er satt opp i høyden på et berg som sikkert gir vann til noen husstander i nærheten. Jeg må si turområder og toppturer er en aktivitet jeg virkelig liker bedre og bedre. Jeg trodde jeg hadde sett det meste i Iguaba Grande. Tilfeldigvis så jeg dette stedet på kartet. Jeg hadde ikke de største forhåpningene, men dette er en tur jeg vil ta en gang senere også.

Jeg ble fort svett i panna. Det er varmt på kveldene her og lite vind. Litt sliten i hodet også. Guttungen jeg hadde med meg snakket på inn og utpust og hadde tydeligvis uendelig med energi. Man skulle vært ung igjen. Den eneste gangen han ble rolig var når vi passerte noen bjeffende hunder. Jeg skjønte han godt. De var litt aggressive og i tillegg fulgte to av dem etter oss noen meter. Når de mente vi ikke var noen trussel stakk de videre. Sikkert for å plage noen andre fotturister. Fine i pelsen. De hadde nok noen eiere et sted. Hvorfor de lar de springe løse kan man lure på.

Etter gåing på asfalt, brostein og litt feilgåing, hovedsakelig rett opp i oppoverbakker, kom vi frem til et veldig primitivt sted. Et nabolag med noen veldig enkle hus. Halvferdige små murbygg med enkle plåttak med halvnakne små barn lekende ute. Lekene var noen kvister de hovedakelig sprang etter noen frittgående høner og skremte livet av. Den eneste takken de får for å gi familien egg. Stakkars dyr.

Den siste biten var en hullete jordvei som ledet oss frem til utsiktsposten. Her var det vakkert. Det var en veldig sliten villhund der også, som var livredd oss når vi kom nærme. Sannsynligvis blitt mishandlet av noen mennesker. Finnes folk som behandler dyr veldig stygt og denne hunden var ikke glad i mennesker. Jeg fikk den på kameraet før den pilte av gårde Den var to.m redd guttungen som var med på turen. Og han er av den empatiske typen. Jeg hadde ikke noe mat jeg kunne gi til denne magre gatehunden.

Vi ble gående mye rundt for å ta bilder. Eneste problemet var at gutten jeg hadde med var veldig redd høyder. Like redd høyder som hunden var redd for oss. Han fikk jobben med å ta bilder mens jeg prøvde å posere. Da slapp han å nærme seg noen bratte bakker. Jeg synes det ikke var så høyt, men så er jeg en del eldre også. Utsiktsbildene ble utrolig bra og dette ble en flott tur selv om jeg syntes veldig synd på den slitne hunden vi møtte på.

Et skuffende museum

Jeg begynner å bli godt kjent i den lille strandbyen São Pedro. Jeg tror jeg har vært innom de fleste stedene det er å se, ihvertfall i sentrum. Det er nok fortsatt noen naturperler som jeg må utforske en dag, og kanskje en og annen turistattraksjon.

Byen er liten, og det er ikke så mye å se i sentrum. Den er ikke spesielt innbydende eller vakker heller, bortsett fra kirka som er bygd på toppen av en bakke og skuer over sentrum, har den ikke rare arkitekturen å vise frem. Jeg synes det fortsatt er koselig og spasere rundt uten mål og mening. Joda, denne lille byen er litt sjarmerende.

Det er et sted jeg har lyst til å besøke, og det er et museum ved navn Casa Da Cultura. Sist gang fant jeg ikke bygget. Jeg prøver lykken en gang til, denne gangen med kona som guide. Hun har vokst opp i byen. Hun fant stedet med engang, og jeg gikk rett forbi det sist gang jeg var her. Kanskje ikke så rart. Dette var et bygg som ikke skilte seg ut i det hele tatt. Faktisk litt stusslig. Dårlig vedlikeholdt.

Vi måtte skrive navnet vårt i gjesteboka før vi gikk inn. For et skuffende sted. For en dårlig atmosfære. Lav ekkel musikk og merkelige malerier på veggene som en 6åring hadde klart og laget. Rart at kommunen bruker penger på å lønne de som jobber på dette patetiske stedet. Totalt bortkasta skattepenger. Jeg så lite til de ansatte også. Tror de satt på kjøkkenet og drakk kaffe.

Det var en film som de spilte av inne der også. Bak noen støvete forheng. Vi gikk inn for å se filmsnuttet i mørket. For noen rare greier. Svart hvitt film med ekkel musikk der ei dame gikk rundt i noe som så ut som et mentalsykehus. Hun minte meg litt om hun dama som krabbet ut av tvskjermen av den gamle ringfilmen som slapp ut for over 20år siden. Jeg og kona kom oss fort ut igjen. Dette var bare et utrivelig sted og vi kommer nok ikke tilbake til dette stedet. Noenganger svarer ikke stedene til forventningene våre og Casa da Cultura i São Pedro da Aldeia var et av de turistattraksjonene.