Helt tilfeldig fikk jeg øye på en annen turistattraksjon som ligger i byen Araruama. Jeg klikka rundt på Google maps, litt sånn tilfeldig, og plutselig fikk jeg øye på en utsiktspost ved navn Mirante da Torre da Embratel, og til min store overraskelse lå stedet ikke lengre enn 5km unna der jeg holder til. Jeg prøvde å lese meg opp om utsiktsposten, men det var ingen turister som hadde lagt igjen noen anmeldelse om området. Da er det bare en måte å finne ut hvordan stedet er og det er å gå dit på egenhånd. Det er ofte sånne turer jeg liker best.
Denne turen bestemte jeg meg for å ta til fots helt alene denne Lørdagen. Kona ville slappe av hjemme i Iguaba. Helt forståelig. Det er nok kanskje det de fleste liker å bruke helga på. Jeg derimot har fått smaken på fotturer og jeg er alltid ute etter nye ruter å gå. Kartet jeg gikk etter på mobilen tok den korteste veien, men nabolagene jeg passerte var ikke av de beste. Grusveier, slitte hus, bjeffende hunder og en og annen hest som sto og beitet for seg selv på en tilfeldig gressflekk på ei ubebygd tomt. Helt vanlig syn på den brasilianske landsbygda.
Jeg tok turen på dagtid. Jeg er alltid forsiktig med å spasere rundt i Brasil når det mørkner. Iguaba Grande her jeg bor er nok ganske trygg, men nabobyen jeg går til, Araruama har ikke det samme gode rykte og det er dit utsiktsposten ligger.
Det var fryktelig varmt å gå, selv om sommeren nærmer seg slutten. Sola steker året rundt i delstaten Rio de Janeiro, spesielt i byene på havnivå. Jeg gikk i singlet og short, men glemte solkrem. Jeg brukte ikke lange tiden på å finne frem. Jeg gikk litt feil et par ganger, noe jeg som oftest gjør. Lese kart har aldri vært min sterke side. Jeg er altfor desorientert, men jeg kommer som regel frem til målet tilslutt. Denne gangen var intet unntak. Jeg kom frem hel med litt solbrente skuldre. Ikke ble jeg særlig sliten heller, selv om den siste kilometeren gikk rett opp der tårnet sto.
Naturen er helt fabelaktig i Araruama. Man må bare gå litt vekke fra sentrum. Her var det fint. Flott utsikt og ingen mennesker. Dette er tydeligvis ikke et kjent sted. Jeg møtte ikke på noen. Det er egentlig litt rart med tanke på hvor fin tur dette ble. Passer meg utmerket. Jeg er introvert og ikke så glad i mennesker og småprat. Natur derimot, det blir jeg i godt humør og avslappet av. Utsikten var helt fenomenal. Det eneste skåret i gleden var fottøyet mitt. Jeg gikk i brasilianske slipperser og klarte å slå stortåa mi borti en stein på grusveien og fikk meg et stygt kutt som svidde noe forferdelig. Tilbaketuren med en liten fotskade ble ikke like bra, men jeg kom meg hjem tilslutt selv om det tok noe lengre tid.
Brasilbloggen 