Den brasilianske landsbygda imponerer stadig. Denne dagen var vi sjåfør til ei gammel tante til kona. Hun hadde overnattet på et småbruk i Cabo Frio. Hun trengte noen å hente henne. Vi har bil og kona ville absolutt ha meg med. Jeg var litt tung å få igang. Jeg hadde mest lyst til å holde senga. Litt trøtt, litt lat og denne søndagen ville jeg bare være hjemme. Kona ga seg ikke å mente jeg måtte bli med. Jeg ga meg tilslutt.
Småbruket lå i Capo Frio. Ikke så langt unna Iguaba Grande der vi holder til. Kona var sjåfør og etter et godt stykke innover landsbygda og langt vekke fra byen kom vi frem til landsstedet. Litt feilkjøring ble det, men til konas forsvar så veiene veldig like ut. Smale jordveier med store åkere på hver side, og et og annet lite hus som kanskje trengte et malingstrøk eller to.
Det var omtrent sånn stedet vi kom frem til også så ut. Hyggelig ektepar som bodde på stedet og den gamle damen åpnet den gamle treporten og vinket bilen vår inn på stedet. Bare parker samme sted som sist, sa hun. Kona har nemlig vært her før.
Huset var veldig enkelt satt opp. Veldig simpel og primitiv levemåte til å være i vår moderne tid, men likevel sjarmerende og behagelig. Jeg kunne tenkt meg et sånn sted en gang. Et lite småbruk på landsbygda i Brasil og tilbringe lange helger på. Ekteparet virket så rolige og behagelige. Ikke stress, ikke mas og hun ville villig vise oss rundt på eiendommen. Jeg kunne bare ta bilder fikk jeg beskjed om. Jeg spurte selvfølgelig først.
De hadde mange husdyr. Jeg tror de var mer eller mindre selvforsynt av det meste. Kjøttet fra grisene. Egg fra hønene og endene. Hva de egentlig fikk ut av geitene vet jeg ikke. Ost og geitemelk kanskje? Eller kanskje de bare trengte noen drøvtyggere på eiendommen for å slippe og klippe plenen. Fult forståelig hvis sistnevnte stemmer. Plenklipping er kjedelig og bråker noe forferdelig. Umulig å finne igjen bensinkanna når man skal fylle bensin på djevelskapet også. Geiter funker bedre.
Grisehuset var meget enkelt satt opp. Bygd av paller og treplanker og jeg synes det var rart de ikke bare stakk av. Plankene har sett sine bedre dager og det skal ikke mye til for å rive hele byggverket til grunne.
Det skjønte tydeligvis ikke grisene. De sto rolig og pent i inngjerdingen sin og gryntet fornøyd. Den hadde nok mat der den var så den ville kanskje ikke dra noe sted uansett.
Jeg fikk hilst på biene også, Det var nok det mest spennende. Jeg vet ikke hva slags type bier det var, men de stakk ikke. Jeg sto mitt i svermen og fikk ikke et eneste stikk. Jeg ble allikevel litt nervøs. Merkelig følelse.
Det var både ender, høner og geiter som gikk fritt rundt omkring. Småbruket var ikke større en 2000kvadratmeter, men det virket mye større. Utrolig hvor mange dyr man kan få plass til om man bruker området godt. Jeg fikk med meg noen høne og andeegg med meg hjem. De siste lagde jeg omelett av. Andeegg var faktisk godt det. En matrett jeg aldri har smakt før. I ettertid av besøket begynte jeg å stille meg noen spørsmål. Blir man mere lykkelig av en enkel levemåte? Er lansbygda med husdyr mindre stessende enn bylivet? Ekteparet gjorde så stort inntrykk på meg og virket helt bekymringsløse. Hva mener dere lesere?
Brasilbloggen 