Fottur på hellig grunn

Kanskje folka i Iguaba er mer religiøse en folk flest. Jeg fant ihvertfall et nytt sted man kunne gå turer. Stedet lå i en park litt utenfor sentrum som egentlig så ut som en byggeplass. Inne på selve området var det flere som drev å bygde seg sin egen bolig. Et privat sted med andre ord, men det var ikke sperret av så man kunne lett gå inn på området. På stedet var det et utrolig fint berg mange gikk for å be. Jeg tok turen dit. Berget lå i nabolaget Sao Miguel og for de som liker fotturer er det absolutt verdt å stikke dit. Jeg tok med konas lillesøster og tok en impulstur. Vi visste ikke om turstien før vi faktisk var fremme og tok turen som nevnt på impuls. Uten vann. Et valg jeg kom til å angre bittert på.

Det er gøy å gå til fots i godt selskap. Det er faktisk sånne ting som er gøy alene også. De som elsker natur kjenner seg sikkert godt igjen. Flyten i snakkingen gikk lett og alt på portugisisk. Språket sitter ganske godt nå.

Det tok ikke så lange turen før vi kom opp til det religiøse stedet der folk kom for å be. Det var kun opptråkte naturstier som førte oss dit, men veldig enkel gange uten så mye slit, riktig enda.

Stedet var ryddig, og benkene og det enkle kapellet var flott laget.

Den religiøse statuen i bakgrunnen gjorde sitt til å sette sitt eget preg på området.

Jeg ble dog ikke noe mere religiøs og kan vel egentlig bare kalle meg for en Ateist først som sist. Jeg er fortsatt interessert i det meste så stedet ga mersmak. Det var flere stier inne på dette naturområdet og tenåringen jeg hadde med meg foreslo å gå videre. De har litt mer energi enn en mann på snart 40. Jeg likte ideen og ble med.

Jeg kjente allerede at jeg begynte å bli ganske tørst. Dette ble en impulstur og som nevnt hadde ingen med seg vann. Man glemte tørsten i perioder når man begynte å gå. Naturen i Brasil er helt fantastisk. Jeg går aldri lei og pga aktivitetsnivået i det siste merker jeg at formen har blitt mye bedre også.

Det er klart man har litt i bakhodet slanger og diverse når man trasker inne i jungelen på en ukjent sti, lengre og lengre inn i skogen. Jeg merker jeg skvetter litt ekstra de gangene jeg hører rasling i gresset, men det er som regel bare noen små øgler som piler av gårde. Jeg har fått de på kameraet flere ganger før. Denne gangen slapp de unna.

Jeg er fortsatt ikke noe kjempebegeistret for insekter og jeg merket det gikk litt kaldt nedover ryggen når jeg passerte en enorm maurtue. Mange av disse krabatene biter så helsikkes vondt har jeg erfart når jeg har gått rundt i høyt gress for å plukke hestemøkk til hagen.

Mauren er fortsatt på bakken og den kan man alltids springe vekk fra. Da var det verre med de enorme vepsebolene som hang rundt flere steder i trærne jeg holdt på å skalle hodet i.

Rester etter døde dyr fant vi på bakken. også Ikke av de største skjelettene. Sannsynligvis en fugl uten at jeg skal kalle meg en ekspert.

Vi gikk lengre å lengre og jeg begynte å bli mer og mer sliten. Mye av skogen skygget sola, men jeg merket svetten rant. Jeg prøvde å bevege meg sakte men sikkert for å spare krefter. Mitt på dagen i denne varmen er det viktig med væske, noe vi som nevnt ikke hadde tatt med.

Jeg begynte faktisk å bli litt svimmel i perioder når jeg satte meg ned for å få igjen pusten. Det eneste vannet vi hadde tilgang på var en liten vannpytt som jeg nødig ville drikke fra. Vi bestemte oss for å finne veien tilbake for å ta en spasertur en annen dag. Da skal jeg ha med rikelig med vann og planlegge litt bedre. Det ble uansett en flott tur.