Idag tok jeg og kona en tur til nabobyen Araruama. Jeg fikk æren av å være sjåfør. Helt greit. Det er en stund siden jeg har sittet bak rattet og det er greit å trene seg i jevne mellomrom så man ikke glemmer gamle kunster. Trafikken er ganske brutal i Brasil og jeg merket det var noen episoder iløpet av dagen jeg virkelig satt anspent bak rattet. Jeg burde egentlig eksistert når de første bilene kom til verden og hadde en hastighet på omtrent 20km i timen. Det er i den hastigheten jeg koser meg mest.
Etter den litt for stressende turen stoppet vi etter et flott lite sjarmerende spisested etter hovedveien. Jeg merket jeg var litt skjelven pga trafikken når jeg gikk ut av bilen. Litt for usikker bak rattet og i tillegg en rumlende mage som skrek etter mat. Vi ble møtt av en kraftig brasiliansk mørk kvinne som drev stedet, tydeligvis alene. Hyggelig og imøtekommende. Kanskje fordi vi var de eneste gjestene der denne dagen. Stedet lå veldig øde til, bortsett fra hovedveien som gikk forbi. Vi la godt merke til stedet pga den sterke oransje fargen. Vi bestilte oss mat. Jeg en omelett og kona en fritert pastell. Tid til en kaffekopp ble det også på dette bortgjemte matstedet. Jeg liker meg på sånne plasser. Etter det hyggelige måltidet dro vi videre.
Som nevnt tidligere i artikkelen er jeg en lusekjører, og hva er egentlig da bedre enn å ta en kjøretur på noen bortgjemte smale jordveier og heller unngå all trafikk som går etter hovedveien.
Vi tok en tur på den brasilianske landsbygda i Araruama. Vi hadde egentlig ikke planlagt dagen så mye, bare ta en liten tur for å finne på et eller annet. Vi hadde begge nok tid denne dagen og landsbygda i brasil er alltid så vakker og jeg drømmer meg alltid bort når jeg cruiser rundt i mitt egent tempo og bare lar tankene flyte.
Det er enkelt å slappe av her når man er den eneste på veien. Ingen trafikk og man får da enkelt tid til å stoppe hvor ofte man vil for å ta bilder. Problemet når man kommer litt øde er at gpsen ikke fungerer når internettdekningen uteblir. Det skjedde denne gangen også. Det var heldigvis ikke så mange veier å velge mellom når vi bestemte oss for å dra tilbake. Ellers hadde vi vel kjørt rundt der enda. Når vi tilslutt fant igjen hovedveien i Araruama var det såre enkelt å komme seg tilbake til hjemmet vårt i Iguaba, selv om jeg klarte å hisse på meg noen bilister som tydeligvis mente jeg kjørte for sakte på tilbaketuren.
Brasilbloggen 