Det har snart regnet i ett i 2 uker. Noe som kanskje ikke høres så ille ut for de som bor i Norge. Bor man i en strandby i delstaten Rio de Janeiro så er det nesten ei lita krise. Man blir fort bortskjemt når det gjelder været og når man i tillegg blir værsyk som ei katte så har man lett for å henge litt med leppa. Ettersom det virker som en evighet siden jeg har gått ut døra bestemte jeg meg for å muntre opp meg selv med å ta meg en tur til kirkegården. Jeg har gått forbi den før og den ligger ikke mer enn et par km unna der jeg bor. Kona tilbringer mesteparten av tiden i nabobyen Buzios og pendler frem og tilbake i ukedagene. Det betyr jeg får litt for mye alenetid noenganger og hva kan være bedre en å tilbringe en dag på kirkegården for å muntre meg selv opp?
Jeg blir selvfølgelig ikke i godt humør av å gå rundt blant gravstøtter, men det får meg alltid til å tenke over ting å prøve og huske at tiden går altfor fort. Derfor prøver jeg å gjøre noen nye ting rett som det er så dagene ikke skal føles bortkastet.
Det var ikke lange spaserturen fra sovestedet mitt og kirkegården lå ved siden av laguen og hovedveien som går gjennom landsbyen. Porten til gården var også åpen for publikum, men det var absolutt ingen andre å se der. Like greit. Hadde det foregått en begravelse hadde jeg selvfølgelig ikke gått inn.
Jeg merket jeg ble veldig tankefull når jeg gikk rundt inne på området. Det var også et lite bygg i enden på gården. Jeg vet ikke helt hva det lille bygget egentlig blir brukt til, men døra sto på gløtt. Jeg turte ikke å gå inn. Jeg synes begravelsesritualene i Brasil er litt forskjellig fra Norge. Det er også stor forskjell på gravstøttene og det er i tillegg hele familier som blir gravlagt sammen. Jeg vet ikke om de tilhører en egen religion eller om det er en familietradisjon. Det er så mange religioner som florerer i dette landet så det er nesten umulig å sette seg inn i alle.
Kirkegården gikk i en lett bakke, men var ikke så veldig stor. I enden på den, på toppen av bakken var det en masse skuffer i veggene. Det er ikke uvanlig at folk blir gravlagt og murt igjen i veggene. De skriver på skuffen hvem som ligger der før betongen tørker. Jeg tok et bilde av stedet og jeg fikk med meg ei tralle på bildet i tillegg. Det er den de bruker for å trille kista. Ble en litt trist artikkel dette og jeg merker jeg ble litt trist selv også. Jeg får finne på noe gøy når sola atter engang titter frem og komme sterkere tilbake med noen hyggelige artikler fra Brasil.
Brasilbloggen 