Casa da Cultura-Et flott museum i Iguaba Grande

Jeg skrev jo et innlegg for lenge siden om Casa da Cultura som var et lite museum i Araruama, som er nabobyen til Iguaba grande vi befinner i oss nå. Men tror du ikke at de hadde et lite museum i denne byen også, med samme navn. Jeg har gått forbi bygget flere ganger. Utvendig så det nesten identisk ut som det vi besøkte i Araruama. Fargene som preget bygget var i hvitt og blått, akkurat de samme fargene som bygget i denne byen.

Jeg har gått forbi det noenganger når jeg har tuslet rundt alene i byen. Jeg ville dog ikke gå inn å oppleve stedet alene. Sånne ting liker jeg å gjøre sammen med kona. Reiseopplevelser blir ofte hyggeligere når man er to. Jeg slipper også unna mye av småpratinga som brasilianere og folk flest er så gode på. Min kone er som mange andre kvinnfolk. Veldig glad i å snakke. Det setter jeg ofte pris på i sånne reisesituasjoner. Hun tar seg av småsnakket, mens jeg sniker meg unna for å ta noen bilder. Denne gangen ble intet unntak.

Museet er ikke av de største, men utrolig sjarmerende. Når vi kom inn ble vi møtt av en veldig snakkesalig mann som fortalte om hvordan det var å vokse opp i byen på 70tallet. Han viste stolt frem bilder av diverse planter og forklarte hva de brukes til. Vi fikk i tillegg prøvesmake noen bær som var utrolig gode. Husker ikke hva de heter. Jeg tok med meg frøene som var inni bærene hjem. Meningen var å plante de i hagen. Det gikk selvfølgelig ikke etter planen. Frøene ble oppbevart i lommene mine, og ettersom jeg tok en dukkert i havet etter turen endte de opp på havbunnen et sted. Fyren snakket utrolig fort, og alt gikk på portugisisk. Han snakket mye om et spesielt tre som het Nogueira. Jeg reagerte så veldig på navnet. Det finnes et nabolag i fjellbyen Petropolis ved samme navn jeg besøkte for en stund siden. I gamledager tok de tørkede frukt fra treet, som ble harde som små steiner, og brukte de til å spille forskjellige spill på gata forklarte mannen. Litt sånn som å kaste på stikka hjemme i Norge i etterkrigstida. Frukten var utstilt på et bord ved siden av bærene vi fikk prøvesmake. Plutselig var turen over. Mannen sa takk for seg og vi gikk videre til neste rom, og ble møtt av et annet smilende vesen. Ei hyggelig dame som tok oss vel imot.

Det rommet var mye mer interessant for min del. Det var utstilt en miniatyrutgave av ei kirke i byen som man kunne besøke. Enda et reisetips, tenkte jeg og takket pent for all informasjonen. Hun hadde selv ikke vært innom bygget. Hun tilhørte en annen religionen. Jeg som ikke tilhører noen kan gå fritt til alle religiøse steder og bygg.

Det var som alltid informasjonen som hang på veggen og litt av redskapet de brukte jeg syntes var mest interessant. Jeg synes det meste om gamle folkeslag er interessant å lese om, og jeg studerte plakaten som hang på veggen om tupinambas indianerstammen nøye. Jeg la mest merke til det som sto om at de var kannibaler. De mente vist at spiste man et menneske får man bl.a styrken demmes. Heldigvis trenger man ikke gå rundt i Iguaba og være redd for å bli spist nå i dag.

Er det noen turister som noengang befinner seg i Iguaba Grande er det dumt å ikke stikke innom stedet. Gratis inngang var det også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: