En apekatt, et stort slott og utrolig sulten

Denne dagen var planen bl.a å se på et lite småbruk et veldig godt stykke unna sovestedet vårt. Stedet skulle ligge på et bortgjemt nabolag med navn Secretario. Et lite sted som er kjent for flott natur i byen Petropolis. Kona kjørte og vi måtte ut på hovedveien for å komme dit. Kjøreturen gikk raskt. Fartsgrensa var 110km og veien var i perfekt stand. Som å kjøre på E6 hjemme i Norge.

Etter hovedveien fikk vi øye på en stort slott vi stakk innom. Det var vist et hotell og man kunne også bestille stedet for å feire bursdager og brylluper der. Koster sikkert en formue, men det så ut som det var verdt pengene selv om vi ikke gikk inn. Det ble noen flotte bilder utenfra og en rask tur i en av suvenirbutikkene før vi måtte videre.

Når vi kom frem til Secretario, målet for turen var det å finne en matbit. Det var kun et lite pizzasted oppe og ettersom jeg passer på vekta ble det litt frukt og vann istedet. Merket jeg ble i utrolig dårlig humør. Noe jeg alltid blir når jeg er sulten. Det ble forøvrig en bomtur også. Småbruket fant vi ikke igjen. Gpsèn sluttet å fungere pga elendig internettilgang. Litt som å reise tilbake i steinalderen. Stedet var uansett ikke så ille, hvis noe hadde vært oppe, og naturen var flott på dette stedet også. Store nabolaget var det ikke. Man kan raskt gå gjennom hele bygda på veldig kort tid.

Vi måtte tilbake igjen. Vi hadde nemlig en avtale med megleren denne dagen også. Den samme vi møtte for noen dager siden for å se en eiendom. Vi dro tilbake til Itaipava for en matbit. Der er ihvertfall alt oppe. Vi tok en ny vei og vi kjørte forbi ei vakker elv der folk hadde bygd helt inntil elva. Rart at disse husene ikke raser når regnet kommer. Hus som raser er forresten noe som skjer ofte i denne byen ifølge min kone. Man skal være forsiktig når man bygger i bratte fjell. Det har ikke disse folka som har bygd etter denne elva tatt noe hensyn til.

Vi passerte en såkalt favela på turen også. Eller slumområde om du vil. Jeg liker ikke å kalle steder for slum. Høres litt brutalt ut. Det skal visst være lite kriminalitet i denne byen så jeg tror ikke det er så farlig å gå dit. Jeg tok uansett ikke sjansen. Et raskt stopp etter veien og ut å ta et bilde kan ikke kalles å sette livet på spill.

Etter en stund var det tid for å møte megleren atter en gang, som ikke klarte å komme tidsnok denne gangen heller. Vi hadde begge fått i oss mat. Jeg har mer tålmodighet til å vente når jeg har mat i magen. Imellomtiden mens vi ventet nederst ved fjellvegen på meglerkvinnen, dukket det opp en apekatt jeg klarte å snike meg innpå. Jeg fikk den på kameraet og på en filmsnutt jeg la ut på facebooksiden min for lenge siden.

Når megleren kom fikk vi ake med henne opp fjellvegen og utsikten var helt fabelaktig. Hele stedet var vakkert. Huset var dog gammelt, og prisen litt høy. Kanskje vi kan prute litt om det blir aktuelt. Det var en blanding av nye og gamle hus på området. Noen hadde flotte biler og svære bassenger, andre hadde frittgående høns og noen geiter.

Jeg og kona fikk virkelig noe å tenke på. Tomta og området var vakkert. Kanskje vi endelig har funnet vårt drømmested?

2 kommentarer om “En apekatt, et stort slott og utrolig sulten

    1. Det ene småbruket vi skulle se på fant vi ikke igjen, og huset vi så på var eierne hjemme. Jeg ville ikke gå rundt å knipse bilder på tomta deres. Jeg la ut et bildet av ei tomt vi så på i en annen artikkel fra Petropolis 🙂

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: