Blir det tomtekjøp i Petrópolis?

Da er dagen her. Jeg skrev jo i forrige innlegg at idag skal vi møte en eiendomsmegler for å se på noen tomter i Itaipava, et sjarmerende nabolag i fjellbyen Petropolis. Vi skal bare ta en titt, ingenting som er avgjort enda. Jeg merker jeg fortsatt er litt spent. Tomtekjøp, spesielt i Brasil er litt stress. Handle i annen valuta, flytte over penger til en utenlandsk bank og man må også sørge for at man ikke blir svindlet, noe som mange har blitt i dette landet. Ofte blir tomter solgt som man ikke har lov å bygge på, noenganger blir tomter solgt av folk som faktisk ikke eier tomta og i tillegg må man finne ut nabolaget er trygt å bo i. Sistnevnte må man vel i Norge også. Man blir stresset når sånne tanker kommer og det er vanskelig å slappet av. Vi får først møte megleren å ta det derifra.

Vi dro ut ved 09.00 på morgenen selv om ikke møtet var før 10.30. Greit å ha god tid og man skal jo finne igjen tomta også. Gikk greit med google maps på mobilen. Var sykt bratt oppover fjellet dit vi skulle. Kona turte ikke kjøre helt opp og vi stoppet og gikk de siste meterne. Du verden for en utsikt. Og du verden så svetten silte av meg når jeg måtte dra beina etter meg opp kanskje den bratteste bakken jeg noengang har gått. Sola stekte godt i tillegg. Får skylde på varmen når formen er som den er. Vi nådde toppen tilslutt og selv om jeg merket blodsmaken i munnen når jeg stå foran tomten jeg var interessert i, glemte jeg fort hvor sliten jeg var når jeg så formen på eiendommen.

Og du verden for en forferdelig bratt tomt. Den gikk i sikkert 80 graders helling noe ikke annonsen beskrev. Den var faktisk enda brattere en veien jeg nettopp gikk opp. Vi tok uansett en prat med megleren som kom litt etter oss. Megleren er jo som selgere flest og har alltid en billig og enkel løsning på det meste. Tomta var visst ikke noe bratt ifølge henne. Trenger bare en maskin og litt jordmasse så er ikke dette noe problem. Neida, tenkte jeg. Det er tross alt ikke du som ender opp meg regninga.

Hyggelig dame og hun ga oss skyss ned til bilen vår igjen også. Men en handel blir det nok ikke. Merker jeg ble litt skuffa og følte at mesteparten av dagen ble ganske bortkastet. Det var fortsatt en liten hyggelig reiseopplevelse å kjøre bilen oppetter fjellet, helt til vi måtte ta beina fatt.