Ting i Brasil blir ofte gjort på en litt annen måte en i moderne Norge, spesielt på landsbygda. Kona bestilte litt hagejord og den ble fraktet på eiendommen vår med hest og kjerre. Gamlemåten fungerer enda nedi her, og mannen, en sliten mann i 60årene spadde matjorda av i et bestemt hjørne mens hesten sto tålmodig og ventet. Jeg fikk tatt et snikbildet av mannen og dyret uten at de la merke til det. Når jeg legger ut bilder av mennesker, viser jeg aldri ansiktet på personene, hvis jeg ikke har spurt om tillatelse først.
Synes hester er vakre dyr, men jeg har ikke mulighet til å skaffe meg en selv. Synes det virker som litt mye ansvar også, men dyra virker så hyggelige. Jeg har ikke plass uansett. Etter at mannen var ferdig betalte vi 100 reais som matjorda kostet. Jeg synes kanskje det var litt stiv pris for så lite matjord uten at jeg sa noe. Det tok forøvrig ikke lange tiden før kona klagde. Hun tenkte tydeligvis det samme som meg, men var ikke like redd for å sette i gang en diskusjon om hvor kostbar hun mente jordhaugen var. Jeg brydde meg lite om det, selv om det var jeg som tok regningen. Brasilianere blir fort på krigsstien, og det hjalp å klage også. Mannen kom tilbake med mer matjord uten ekstra kostnad.
Jeg har ikke samvittighet til og klage i hytt å pine, men at det er penger å spare på det er det liten tvil om. Det er det kanskje hjemme i Norge også? Sånn er livet i Brasil, og har man valgt å bosette seg nedi her må man bare innrette seg etter være levemåten folkeslaget innehar. Da er det bare å finne trillebåra å få jorda inn i hagen. Det føles som hverken hagen eller eiendommen vi har bosatt oss på noengang blir ferdig. Flere hageentusiaster som har samme følelsen i perioder?
Brasilbloggen 