Santa Terezinha de Itaipu, byen ved det lange navnet. Blir nesten sliten bare ved å skrive det. Byen ligger ved siden av Foz do Iguaçu, nøyaktig 21.7km unna, og vi brukte dagen i dag på å besøke den lille byen. 22 992 innbyggere så det er ikke en stor by det er snakk om. Vi hadde planer om å ta en Uber for å komme dit, men ble en buss istedet for å spare penger. Hovedmålet med selve turen var å besøke den vakre stranden ved navn : Praia artificial de Santa Terezinha de Itaipu. Det skal visst være ei vakker strand som byen er kjent for. Den skal også være menneskeskapt, derav navnet, men den var jo selvfølgelig stengt pga korona.
Denne pandemien et ganske slitsom, og de planene vi hadde for denne turen får vi bare ta igjen senere. Vi skulle jo besøke nabolandene Paraguay og Argentina også som ligger like ved. De har selvfølgelig stengte grenser pga Korona. Hjelper ikke å klage og henge med leppa uansett, og jeg må faktisk si at småbyen var veldig koselig å tusle rundt i. Ble litt styr i starten på bussturen. Vi visste ikke hvor sentrum var så vi kjørte forbi. Vi fikk ake tilbake igjen med samme buss, uten ekstra kostnad. Det må kalles god service.
Vi kom oss til sentrum tilslutt, etter en litt for lang kjøretur og stedet imponerte faktisk. Lite og koselig, med brede flotte veier så bilistene kan ta seg enkelt frem, med noen små butikker på hver side av veien. Husene var så flotte her også. Ingen høye bygg og ingen slitte bygninger. En ordentlig liten koselig landsby. De fineste nabolagene fikk jeg ikke tatt bilde av, ettersom vi kjørte forbi dem på veien. Jeg fikk ihvertfall tatt et par av sentrum.
Vi gikk rundt og tittet litt og folk var så snakkesalige. Kanskje fordi det er langt mellom kundene eller kanskje bare fordi folka på dette stedet er hyggelige og jordnære. Når sulten kom ble jeg og kona enige om å spise noe fritert brasiliansk gatekjøkkenmat.
Det var ikke så mange spisesteder på dette stedet selv om vi var i sentrum, men vi fant et lite hyggelig sted som het KI- Pastel, som naturligvis serverte pastel, derav navnet. Det var en meget hyggelig herreman som ga god service, og maten smakte enestående. Det eneste problemet med stedet var at vi satt utenfor og jeg ble angrepet av småfluer, men det er ikke noe de ansatte får gjort noe med.
Pastelene på dette stedet var utrolig store, men det stoppet meg ikke fra å kjøpe en til når jeg var ferdig med den første. Begge jeg bestilte var fylt opp med både kjøttdeig og smeltet ost og var begge fritert akkurat passe til å gi en lysebrun farge på de. Jeg brukte litt chili for å toppe smaken. Kanskje ikke så rart vekta stopper på 106kg.
Etter maten tuslet vi videre. Kona ville ta tidlig kvelden og det var egentlig ikke så mye å gjøre i denne småbyen selv om det var et koselig sted. Vi får ta turen tilbake når koronaviruset har lagt seg. Da er parker og strender åpne. Jeg synes faktisk bussturen tur/retur var en opplevelse i seg selv. Det var så flott natur og man kjørte forbi så mange fine gårder og småbruk. Jeg har en drøm om å skaffe meg et lite landssted der jeg kan ha både dyr og planter. Til nå har det bare blitt med drømmen, men jeg kan ihvertfall ta et bilde av en flott landbrukseiendom gjennom bussvinduet og drømme meg bort. Bilde blir selvfølgelig litt uskarp ettersom det er tatt gjennom et vindu i fart, men det er fortsatt et forlokkende sted, ikke sant?
Brasilbloggen 