Jeg og kona stakk innom Projeto Tumar, et annet sted det absolutt er verdt å stikke innom hvis man befinner seg i Ubatuba. Stedet er et lite og koselig skilpaddemuseum og det er lett å slå ihjel et par timer der. Det kostet 21real per person så det var en forholdsvis billig inngangsbillet. Inne på stedet hadde de mange bassenger og inngjerdede vannpytter med diverse skilpadderaser i mange forskjellige størrelser og farger. Den største kunne vist veie opptil 400kg og bli opptil 178cm i lengde. Det var også en helt hvit skilpadde som svømte alene i bassenget sitt.
Jeg syntes litt synd på den der den svømte rundt alene. Stedet hadde mye nyttig informasjon om hvordan rovfisking og mennesker ødelegger havet og skader dyrelivet. Mye av informasjonen var på portugisisk og var ikke oversatt til engelsk. Jeg synes det var rart. Det kryr av turister i denne byen og mange av dem kommer sikkert fra europeiske land. Jeg personlig likte best de inngjerdete små skilpaddene.
De levde i flokk og hadde nok selskap i hverandre selv om de beveget seg sakte og helst likte å ligge og sole seg i varmen. Jeg hadde lyst til å ta på skallet til en av de, men det var satt opp skilt om at det var ulovlig. Kanske ikke så rart. Jeg tror dyra hadde blitt stresset om alle gjestene skulle ta på de. De som jobbet der var så utrolig hyggelig og virket så sympatiske full av empati. Det var faktisk hyggelig og stå å snakke om skilpadder med dem. Kona spurte hvordan man så forskjell mellom hun og han skilpadde, og det var de med størst hale som var hannen. Jeg trodde kanskje de sjekket størrelsen på noe annet, men tydeligvis brukte de en annen metode.
De største skilpaddene som levde i de største bassengene virket som de ikke likte å leve i fangenskap. Det var ofte de stakk opp hodet å prøvde og komme ut av bassenget med å krabbe opp med frambeina til ingen nytte. Kan hende de bare lekte seg også, jeg er absolutt ingen skilpadde ekspert, imotsetning til Projeto Tamar som også tar seg av skadde skilpadder og redder mange vært år som er skadet og døende. Det var også en liten kafeteria på stedet og til vår overraskelse var kaffen utrolig billig. Eneste som trakk litt ned var sangen i bakgrunnen som sto på repeat og spilte igjen og igjen.
Inne på museumet hadde de laget til en illustrasjonsfigur om hvordan skilpadder ble født. Til min overraskelse la de egg de gravde ned i sanden på stranden og de få som klarte og krabbe opp av sanden overlevde. Det var også en suvenirbutikk der for de som ville kjøpe med seg et minne.
Hvis man befinner seg i Ubatuba er det bare å stikke innom. Det eneste som manglet var som sagt oversettelse til engelsk inne på museumet, men det er uansett verdt å ta turen. Skilpaddene på stedet snakket hverken norsk, engelsk eller portugisisk uansett.
Brasilbloggen 