Brasilrundt

En magisk fuglepark i Araruama

Jeg fant et helt nytt sted i byen Araruama. Jeg passerte stedet tilfeldig på en busstur og plutselig så jeg et skilt der det sto Botanico das Asas. Parken ble åpnet 27 januar 2024 og skal ha utstillinger av forskjellige fuglearter. Jeg tok turen alene, på en Fredag. Jeg har reist mye rundt på egenhånd i det siste og jeg føler at jeg får en mestringsfølelse etterpå. Araruama er ikke lange stykke unna der vi bor.

Jeg hoppet på en liten minivan som putrer mellom nabobyene i distriktet og turen kostet 6 reais. Jeg har aldri sittet så ubehagelig før. Jeg skallet i taket et par ganger pga den lave høyden og 3 seteren jeg satt i var egentlig ikke plass til mer en to mennesker. Jeg er kanskje litt bred, men en mindre van har jeg aldri sittet i noengang. Det var trangt og ubehagelig og det kom på fler og fler folk. Jeg satt igjenklemt på den korte turen og var overlykkelig da jeg kom frem så jeg endelig kunne strekke på beina, og resten av kroppen. Det knaket i både rygg og knær, men jeg takket høflig for turen og gikk videre.

Jeg kom frem til parken tidlig. Den åpnet klokka 09.00 og jeg var der ved 08.00 tiden. Det var fryktelig varmt allerede og den flotte parkeringplassen hadde nok av trær og gjemme seg under. Sitte i skyggen å vente er ren luksur på denne tiden av året. Jeg var allerede gjennomsvett. Det var fryktelig varmt og varmen forverret seg utover dagen.

Det var gratis inngang og den hyggelige vakten som satt nedslengt i en stol ved inngangen ønsket meg velkommen. Jeg synes han så veldig sløv ut der han satt og han enset meg knapt da jeg gikk inn. Jeg vet ikke om varmen hadde tatt knekken på fyren eller om han bare hadde hatt en dårlig natts søvn der han satt og halvsov. Uansett var parken imponerende da jeg endelig kom meg innenfor gjerdet.

Det første stedet jeg besøkte var et stort bur med sommerfugler i. De forskjellige artene i forskjellige farger var egentlig ikke så imponerende. Jeg er ikke så interessert i insekter. Jeg gikk videre til det andre store buret ved siden av. Der var papegøyene. De fargerike fuglene imponerte mye mer, men de begynte å skrike noe forferdelig. Alle sammen samtidig. Jeg skjønte ikke hvorfor. Kanskje de ikke likte alle folka som hadde flokket seg rundt hjemmet deres?

Jeg spaserte videre. Jeg hadde på meg slipperser, helt nye og de knagde seg inn på framsiden av foten. Heldigvis var det nok sitteplasser inne på stedet. Det var satt opp trebenker over alt. Jeg satte meg under et tre i skyggen for å hvile litt. Det var oppmerkede grønne små flekker der folk kunne ha piknik. Strømuttak var det også til å lade mobilen. Jeg skal si stedet imponerte.

Rett ved siden av meg der jeg satt å hvilte kom det en enorm fugl. En emu. Heldigvis var den ingjerdet for den så skummel ut. Det var flere fugler inne på det avstengte området. De var en del mindre enn emuen, men til gjengjeld hadde de vakrere og fargerike fjær. Emuen kom vist fra Australia og de fargerike fuglene fra India eller var det Asia? Det var satt opp en stor plakat man kunne lese hvor de var fra. Vakre var de uansett selv om emuen så forferdelig hissig ut.

Informasjon om fuglene og den store emuen ved siden av

Jeg gikk videre og kom frem til et flott sted man kunne bl.a fylle opp vannflaser. Jeg hadde allerede drukket opp 1.5 liter jeg tok med hjemmefra så jeg fylte den tomme flaska opp igjen, helt gratis. Det var benker og flotte trebord de hadde laget til der også. Jeg satte meg, men mat hadde jeg ikke med. Matområdet som de kalte det hadde overbygd tak og jeg fikk atter engang ly for sola. Jeg så ingen steder man kunne kjøpe mat, men ei dame kom springende og delte ut kjærlighet på pinne. Jeg vet ikke hvorfor, men det var en hyggelig gest. Den hjalp ikke så mye på sulten som hadde rukket og kommet, men det var bedre enn ingenting. Hun var vist med ei religiøs gruppe inne på stedet. Jeg overhørte de ba en bønn og de skrek halleluja omtrent samtidig. Jeg holdt meg på avstand og knasket på kjærligheten på pinne jeg fikk.

«De små grisene» som spiste sin egen avføring

Det lille sukkeret jeg fikk i meg ga meg ny energi. Jeg gikk videre til noen andre bur. De var noe mindre og det var flere av dem. Der møtte jeg noen som jobbet der også og fikk slått av en liten prat. Jobben deres var å gjøre rent disse bura. Det virket som en grei jobb. Jeg har måkt møkk fra pp en enorm kyllingfarm og jeg hadde nok likt denne jobben bedre. Fuglene kom fra forskjellige verdensdeler, men det var noen andre dyr jeg la mest merke til like ved. De kaltes direkte oversatt små griser fra India. De fikk sikkert navnet fordi ifølge plakaten som sto foran buret så spiste de sin egen avføring. De var egentlig litt ekle å se på.

Matområdet. Her fylte jeg på gratis vann. Luksus

En ny moderne utsikspost i byen.

Kommunen har bygget et helt nytt sted i Iguaba Grande. Et flott bygg ifølge gjester på en utsiktstopp ved navn Novo Mirante de Iguaba Grande. De har drevet og bygget på berget fryktelig lenge og sist gang jeg tilfeldig gikk der var området stengt og det myldret av arbeidere og bygningsmateriell. Store hauger av grus og sand man knapt kunne se over som fremtidig skulle bli til et betongbygg. Nå er det endelig ferdig. Før de startet byggingen var det en gammel stor nedtagget blå vnntank der som sikkert ledet vann til innbygerne i nabolaget. Jeg er fryktelig spent på hva de har bygget og hva som står der nå idag. 14 Desember 2024 var åpningen av stedet, men den gikk jeg glipp av.

Jeg tok turen dit alene dennee uka istedet og jeg merket jeg var spent. Jeg elsker nye stedet og jeg har høye forventinger til denne turistattraksjonen. Det har alletede kommet inn mange poaitive omtaler og den scorer høyt på google. Jeg stakk dit på en Onsdag, midt i uka. Da regner jeg med det er mindre folk. Det var også overskyet og sola var borte. Varmen har vært dorferdelig hele januar og jeg må faktisk gjøre mitt beste for å unngå sola. Soleksem har jeg slitt med, men ettersom det var kaldere i været og jeg gikk utpå aftenen ble jeg ikke plaget av hverken solstråler eller eksem.

Skoene derimot plaget meg. Utsiktsposten lå 1.6 km unna sovestedet, .og jeg hadde kjøpt helt nye sko en dag i forveien. De er et nummer for små og jeg merket de gnagde seg inn i stortåa. Jeg har et lite håp om at de Blir bedre å gå med etter en stund. Det er forresten bare den ene skoen som er plagsom og begge føttene mine er da like store? De kostet tross alt 100kr på tilbud og jeg nekter å gi de opp enda. Jeg trener jevnlig, men allikevel ble jeg andpusten. Meste av veien gikk i oppoverbakke og løpeturene mine har tydeligvis ikke gjort underverker på kondisjonen. Jeg møtte på en aggresiv hund som stelte seg i veien og bjeffa noe forferdelig. Den var radmager akkurat som eieren. Jeg tror ingem av de haddeye mat. Eieren bodde i ei nedslitt rønne og det oste fattigdom av hele fyren. Selvfølgelig ser jeg ikke ned på folk, men hadde jeg hatt med noe mat på spaserturen hadde jeg gitt matpakka til hunden. Ribbeina skimtet gjennom pelsen hans og den så direkte syk ut. Like etter møtet med hunden kom jeg frem til stedet.

Inngangsporten imponerte noe veldig. Jeg var ikke klar over at man kunne ta bil inn på stedet, men jeg er litt usikker på hva stedet heter. Mirante dona Celia sto med med store bokstaver. Dona Celia er

Det var veldig overskyet, men hadde sola skinnet hadde jeg ikke tatr turen på denne årstiden. Det er rett og slett for varmt da. Bildene hadde nok blitt bedre i sol. Jeg setter helsa før vakre bilder og prøver å unngå hudkreft. Skal man sprade rundt under sommersola i Brasil når jeg nok ingen høy alder.

De hadde bygget en enorm parkeringsplass foran bygget og det finnes lettere måter å komme seg dit enn til fots. Det var lite folk der midt i uka. Passer meg utmerket. Jeg er folkesky og introvert så dette ble en fin tur. Det var satt opp et stort skilt som direkte oversatt betyr «vi elsker Iguaba Grande». Jeg er enig. Det er lett å like denne byen og med dette stedet ble det endra bedre her.

Utsikten var imponerende fra parkeringsplassen og de hadde bygget en vakker bro opp til taket av det moderne bygget der den ble enda bedre. Selvfølgelig måtte jeg ta turen opp. Jeg ble skjelven i beina. Jeg er redd høyder og selv om det var et moderne høyt glassgelender på begge sidene av broa jeg gikk på var keg redd. Det begynte selvfølgelig å blåse også og jeg hold meg fast og sto der og skremte opp meg selv. Jeg hadde nok overlevd om uhellet hadde vært ute og jeg faktisl hadde falt ned, men med denne sikkerheten måtte man vel nesten hoppe ned med vilje. Hva var det jeg var så skjelven etter? Jeg kom meg krokrygget til toppen tilslutt og fikk tatt vakre bilder. Fenomenal utsikt. Det var flere barn som lekte der også og det var bygget lekestativer for at de skulle aktivisere seg. Det var gratis inngang og dette steder blir nok populært i fremtiden. Det var noen boder der også, men foreløpig var det ikke mulig å kjøpe noe der. Det kommer nok noen selgere i fremtiden så det er mulig å kjøpe ei vannflaske og kanskje en matbit.

Hvorfor er folk så kaldblodige og frekke?

Vi befinner oss fortsatt i Iguaba, Rio de Janeiro. Sommeren har for lengs kommet og det er en intens hetebølge vi er mitt oppi. Det ligger på bortimot 40grader nå, og helt vindstille. Det betyr at man må gjøre sine ærend veldig tidlig. Mitt på dagen er det for varmt. Spesielt for en likbleik nordmann som blir ildrød etter sånn ca 30min under sola.

Jeg gikk ut tidlig for å kjøpe litt hageutstyr. Jeg har startet så smått med et lite hageprosjekt på ei tomt jeg kjøpte for en tid siden. Det er bare ei igjengrodd tomt foreløpig og jeg leier fortsatt en liten leilighet i sentrum av byen. Kanskje blir det et lite hus der etterhvert.

Utenfor hagesenteret møtte jeg to damer. De spurte om jeg hadde lyst på en hundevalp. De hadde 3 små valper i en pappeske de prøvde å gi bort. Jeg sa som sant var, jeg har ikke plass, og det samme hadde utallige mennesker sagt før meg også. Jeg lurte på hvor de hadde fått valpene fra og hvorfor de var så ivrige, nesten litt desperate etter å gi de bort. Vel, for en tid siden hadde en person bare satt fra seg ei kasse med 10hundevalper på trappa deres. Hvem det var viste de ikke, men de to damene hadde ihvertfall lyst til å kvele personen som de pent forklarte til meg. Jeg skjønner de godt. Hvordan kan noen være så frekke og kaldvlodige?

Ps. Artikkelbilde er av ei pungrotte jeg fant død etter veien.

Palmetreet gir meg trøbbel.

Jeg plantet to palmetrær i hagen for flere år siden. Det var kun et som overlevde. Kanskje det kunne vært bedre om det hadde dødd også. Det har nå idag vokset seg ganske stort, og det kaster en fin skygge over hagen når sola varmer som verst. Kokosnøtter har jeg også hentet flere ganger.

Problemet er at kokosnøttene henger høyere og høyere ettersom treet vokser og nå har jeg trøbbel med å nå opp til de. Joda, jeg kan bruke stige, men sånne ting blir naturligvis utsatt litt for lenge og imellomtiden har kokosnøttene blitt modne og falt ned på bakken. Noenganger bare detter de ned på bakken uten at de har modnet også uten at jeg skjønner hvorfor. Det burde jo ikke være et stort problem tenker sikkert dere? Man kan jo bare plukke de opp fra bakken og man sparer seg for mye jobb.

Hvis du ser nøye på artikkelbilder så ble det bygget støpt gangvei rundt i hagen og for å pynte på stedet ble det lagt fliser over. Kokosnøttene faller ofte på flisene og det har blitt noen sprekker i noen av de. Jeg må finne på noe lurt for å løse dette problemet, men har ikke kommet på noe enda. Jeg vil ikke fjerne det flotte palmetreet heller, og jeg vil naturligvis ha minst mulig vedlikeholdskostnader. Noen som har noen tips??

Et landemerke på stranda

Ifolge Google maps er det et landemerke i nabobyen Arraial do Cabo. Ikke i sentrum av byen, men et godt stykke unna. Jeg har vært i området flere ganger, men landemerket som ligger på ei strand som heter Praia caiçara arraial har jeg aldri sett. Jeg kan ikke huske jeg har vært på stranda før heller så jeg er litt spent. Den ligger inntil Atlanterhavet og jeg vet av erfaring at vannet ofte er veldig kaldt på de strendene som ligger etter havet. Det er fryktelig varmt her i Brasil nå, og byen Iguaba Grande er ekstra varm om sommeren. Jeg har dratt på meg soleksem som begynner å bli verre og verre for hver dag. Varmeperioden har ingen ende på seg. Jeg håper noen kalde avkjølende dukker i Atlanterhavet vil gjøre susen. landemerket heter forresten Bastão (Torre Marinha).

Jeg var sjåfør og det var utrolig behagelig å kjøre etter atlanterhavet med vinduene nede. Vi har ikke air condition men hvem trenger det i denne kalde trekken fra havet. Etter en times kjøring var vi fremme. Stedet var enkelt å finne.

Stranden var imponerende. Krittvitt sand og litt for høye bølger. Det var satt opp varselskilt at bading var på eget ansvar og det var ingen livreddere i området. Sanden var glovarm og gå på og det var 500meter jeg måtte gå til landemerket. Skuffende greier. Dette var ikke en imponerende turistattraksjon. Jeg skjønte heller ikke helt hva det egentlig var. En lang betongstolpe på stranden. Ikke noe skilt, eller forklaring på hva dette skulle være. Jeg fant heller ikke noe på internett. Kanskje det var et tidligere gammelt fyrtårn? Jeg fikk ikke stått og tenkt så lenge. Den varme hvite stranden brant føttene mine og jeg måtte skynde meg for å avkjøle de i havet. Jeg hadde rett. Vannet var bikkjekaldt. Jeg og kona brukte dagen her og det ble mange avkjølende bad. Stranden var skummel og bade i. Sterk understrøm og høye bølger. Jeg gikk selvfølgelig ikke langt uti.

Det var et gammelt vakttårn på stranden. 2 etasjer. Kona satte seg i solstolen ved siden av bygget som kastet skygge over et lite området. Hun kan ikke svømme så atlanterhavet holder hun seg unna. Bygget var bygget i treverk, og begynte å bli litt værslitt. Hva bygget hadde blitt brukt til vet jeg ikke. Kanskje det hadde vært livreddere på denne stranden før og de brukte dette høye trehuset? Det var et populært sted for barna som kom på stranden. De fløy opp og ned trappa som førte de til andre etasje så de fikk utsikt over havet og stranda forøvrig. Jeg fikk aldri mulighet å gå inn i bygget. Det var altfor folksomt, men kanskje jeg tar turen tilbake hit. Landemerket derimot gidder jeg nok ikke å besøke to ganger.

Ei kranglete politikvinne på immigrasjonskontoret

Jeg begynner å bli såpass trygg på meg selv i dette landet at jeg tok en dagstur alene til storbyen Niterói. Jeg og kona har vært der tidligere og levert oppholdspapirer så jeg kan fortsette å bo i Brasil og de er nå ferdig behandlet. Det nye oppholdskortet må hentes fysisk på immigrasjonskontoret og den politietaten ligger i storbyen Niterói. Kona har ikke vært hjemme på dagevis pga jobb og jeg bestemte meg for å reise dit alene. Sånne gjøremål blir man selvstendig av.

Jeg sto opp tidlig ved avreise og gikk ned til sentralstasjonen i Iguaba Grande og kjøpte bussbillet som skulle frakte meg til storbyen. Niterói ligger 113 km unna der jeg bor og turen skulle ta ca 2 timer. Jeg følte meg litt modig og selvstendig da jeg gikk på bussen helt alene. Jeg følte meg rett og slett som en voksen mann. Når jeg så billetten ble jeg også påmint om at alderen har kommet. Jeg klarte ikke å se hva slags sitteplass jeg hadde. Nummeret som var merket av med tykk svart skrift var helt tåkete, og jeg ble påminnet om at jeg måtte skaffe meg lesebriller. » er det siste tallet 4 eller 6″ tenkte jeg mens jeg studerte billeten i alle slags vinkler i forskjellige lys. Jeg måtte faktisk spørre bussjåføren. «Sete 16» sa han etter en rask titt på billetten, og jeg fikk rask konstantert at det var øynene mine det var noe feil med, og ikke skrifta på billeten. Jeg sank stille ned i sete, ønsket den gamle damen ved siden av meg god dag og dro frem mobilen for å tenke på noe annet.

Selve turen til byen gikk greit, men den tok en time lengre pga kø. Vi kom frem tilslutt og jeg steg av på terminalen i Niterói. Med tanke på at byen har over 500 000 innbyggere synes jeg bussterminalen var veldig liten og stusselig. Jeg ble overrasket. Den som ligger i nabobyen Rio er 10ganger større, minst. Den er det vel litt mere trafikk på også. Denne terminalen var nesten fri for mennesker. Jeg søkte inn Policia Federal på google maps og så den lå kun 1.5 km unna. Grei skuring og jeg har vært der før. Jeg visste at kontoret lå inne på et kjøpesenter, men veien dit husket jeg ikke. Jeg kom fort frem. Det digitale kartet er fantastisk å gå etter. En vakt på kjøpesenteret guidet meg frem til selve kontoret og plutselig etter en liten tur i heis sto jeg i skranken på politietaten. Denne turen hadde gått lekende lett til nå.

Så kom første hindringen. Politikvinnen ville ikke gi meg oppholdskortet mitt. Alt gikk på portugisisk, og språket behersker jeg greit nok. Jeg hadde dog ikke tatt med papirene fra forrige gang jeg var der. Jeg fikk noen skriverier med et bilde av meg når jeg leverte søknadspapirene sist. Jeg sa at jeg ikke fant igjen papirene, men mente at passet mitt burde holde som legitimasjon. Dama ga seg ikke. Nei, dette kan vi ikke gå med på, mente hun. Jeg viste også frem bilde av det gamle oppholdskortet jeg hadde på mobilen, men heller ikke det var godt nok. Jeg hisset meg ikke opp, men holdt meg kald og rolig. Jeg forklarte at bildene av det gamle kortet og passet burde være nok til å bevise hvem jeg var. Hun ga etter tilslutt og ga meg det nye kortet. Hun jobbet alene og jeg hadde allerede en liten mistanke om hva hun egentlig var ute etter. «Jeitinho» som det kalles i Brasil. Eller finne en løsning på norsk. Kort fortalt et par hundrelapper når ingen ser. En liten påkjenning før jul rett og slett. Det er jeg altfor gjerrig til, og mine overtalelsesevner fungerte tilslutt. Ingen bestikkelser fra denne karen. Hun ba meg sjekke om opplysningene på kortet var riktig. Da kom problemet jeg hadde når jeg fikk utlevert bussbilletten tidligere. Jeg klarte ikke se hva som sto der. Jeg tok et bilde av kortet og zooma inn så skriften ble større. Politikvinnen sto og ventet utålmodig mens hun så på meg med et surt blikk. Jeg fikk sjekket at alt stemte og skrev under papirene at kortet var mottatt og gikk ut stolt med et nytt oppholdskort. Rett før jeg smatt ut døra ønsket jeg henne en god dag. Ingen hilsning tilbake.

Grafitti. Vet ikke hvem dette er. En fotballspiller?

Vel ute igjen i gata hadde sulten begynt å melde seg. Jeg stakk til en tilfeldig bufferestaurant og jeg var den eneste gjesten ser. Jeg skjønte raskt hvorfor. Maten var ikke god. Jeg hadde bare nok på tallerkenen til å holde meg i livet en stund til og den lunkne vannflaska gikk raskt ned. De klarte ikke holde vannet kaldt engang. Vel, jeg betalte den lille summen i kassen og noe av sulten var midlertidig borte.

Jeg stakk innom en tilfeldig park på veien. Det var ei flott kirke som lå inntil den. São João Batista som den het var et flott bygg, men jeg likte ikke parken. Det lå en hel drøss av uteliggere der og ikke var den velstelt heller. Ikke en turistattraksjon det var verdt å besøke. Det var en ung fyr som drev å raket opp løv og søppel der som spurte om jeg kunne ta bilde av han mens han jobbet. Jeg stilte opp. Knipset noen bilder og ga han tilbake mobilen. Han skulle kanskje bruke bildene til en jobbsøknad? Ikke vet jeg. Kanskje parken ser bedre ut etter han har ryddet den ferdig, men jeg kom meg fort ut derifra. En ekkel stemning over hele grøntområdet som var dekt av søppel og folk som ikke hadde husrom. Trist at noen lever sånn.

Jeg ville hjem, men mobilen hadde faretruende lite batteri igjen. Uten Gps finner jeg aldri tilbake til stasjonen. Jeg gikk på en ny bufferestaurant og den maten så mer fordøyelig ut. De kunne lade mobilen mens jeg spiste. Jeg tok meg god tid så mobilen fikk nok strøm. Etter dagens andre middag gikk jeg fullstappet ut igjen med nyladet mobil og nå ville jeg bare tilbake til leiligheta mi. Jeg gikk i retning sentralstasjonen og svetten rant. Det var fryktelig varmt i storbyen. Det er sommer nå og gå rundt i gatene tar på i sola. Byen er dekt av bygninger så selv om den ligger inntil havet er det lite vind i Niterói og varmen var intens. Forrige gang var det mye kjøligere. Nå ville jeg bare hjem. Reise alene er egentlig litt trist også. Reiseopplevelser bør deles synes jeg, selv om jeg var stolt av det jeg hadde fått til på egenhånd denne dagen. Jeg merket jeg gikk rundt med en god mestringsfølelse. Når jeg nesten var fremme på stasjonen dukket det opp et skilt.

Det sto :Mercado Municipal Niteroi. Ei matmesse tenkte jeg. Mange steder jeg har reist har sånne matmesser inne i store bygg der de har levende dyr, restauranter og barer og alle mulige matvarer i fra alle verdenshjørner. Det er umulig å ikke finne noe man ikke liker på sånne steder. Jeg måtte spørre om vei flere ganger. Jeg liker å spørre folk om veien. Da får jeg sosialisert meg også og jeg blir tryggere på både språket og meg selv. Alle skjønner hva jeg sier også, selv om jeg snakker gebrokkent portugisisk. Jeg spørr ofte gateselgere og da passer jeg på å kjøpe ei vannflaske i tillegg. Jeg tror det gikk med 7-8 små halvliterflasker iløpet av denne turen. Etter og endelig ha funnet frem på riktig vei og jeg endelig kom frem ble jeg så skuffet. Det var bare et vanlig kjøpesenter. Faktisk et lite og gørrkjedelig et. Det var bare noen butikker som solgte hovedsakelig alkohol der og ikke noe interessant. Vel, en butikk solgte pyntegjenstander fra Asia. Den store buddaen som kostet 24 tusen var kanskje interessant, men den hadde ikke fått plass i sekken jeg gikk med. Jeg tror ikke kona ville hatt den i stua heller. Jeg gikk skuffet ut igjen og trasket bort til terminalen og hoppet på første buss hjem.

Parken med mange uteliggere. Kirka som lå like ved var fin.

Å reise alene er egentlig ikke noe gøy. Opplevelser skal deles. Den gode mestringsfølelsen derimot fikk jeg og oppholdetkortet mitt er i orden uten for mye stress. Vel, bortsett fra den litt grinete politikvinnen.

Et saltmuseum

Jeg og kona hadde et lite ærend i nabobyen Sao Pedro da Aldeia. Det var fryktelig varmt denne dagen. Det virker som denne byen alltid er ekstrem varm. Kanskje det bare er en følelse jeg har, men svetten har en tendens til å renne litt mer når man spaserer rundt bekymringsfritt i denne strandbyen. Koselig by uansett, og selv om den ikke er et populært reisemål for turister liker jeg stedet godt.

På veien hjem fikk kona øye på et saltmuseum. Jeg vet ikke om det nettopp har åpna eller hvorfor jeg ikke har fått øye på det tidligere. Kanskje pga beliggenheten og størrelsen på bygget? Museet lå like utenfor sentrum etter hovedveien til Iguaba, men bygget var ikke av de største. Lett å kjøre forbi når man følger med på helt andre ting. Man passerte strandveien som går inn til byen og stedet lå like etter det store Sao Pedro skiltet. Det stedet har jeg skrevet om før.

Konas idé å stikke innom. Vi fant en parkering og jeg måtte atter engang gå ut av bilen og bli grillet av den intense sola. Hva utsetter man seg ikke for for å behage sin bedre halvdel. Jeg ville mest hjem og ta meg en kald dusj. Det var gratis inngang og vi ble møtt av 2 sjarmerende damer i resepsjonen. Heldigvis var det overbygget tak så jeg fikk ly for sola også. Det var det jeg satte mest pris på.

Vi så først en 10minutters filmklipp om museet og om saltens historie. Museet var tidligere et hus som eierne hadde donert bort så folk som meg kan spasere rundt gratis nå idag for å lære om salt. Jeg takker for donasjonen, men egentlig var dette et gørrkjedelig sted. Jeg klarte knapt holde øynene åpne og nesten sovna av kjedsommelighet under den korte filmen og et lite øyeblikk fikk jeg en deja vu opplevelsen. Jeg var tilbake på skolebenken. Brått var filmen endelig ferdig og vi kunne spasere rundt på dette stedet.

Det var ikke så ille å gå rundt inne på stedet. Det var godt vedlikeholdt og ryddig og pent. Det var i tillegg behagelig å strekke litt på bena. Museet var lite og det tok ikke lange tiden før vi hadde sett alt. Stikk innom hvis dere er i området og er fryktelig glad i salt.

Stengte museer i surfebyen Saquerema

Vi tok en liten dagstur til nabobyen denne fredagen. Vi har sittet litt mye inne i leiligheta vår i Iguaba. Og det er egentlig litt bortkastet når man bor i Brasil og er omgitt av vakre byer. Vi tok derfor en liten impulstur til nabobyen Saquerema. En by jeg har besøkt flere ganger, men en god stund siden nå.

Kona kjørte og jeg var kartleser. Målet for turen var et museum med navn Templo do rock. Det har nettopp kommet en liten kuldeperiode. Utrolig behagelig. Overskyet og kraftig vind. Håper det vedvarer en stund. Kulde setter man litt pris på så man får en pause fra sola og varmen

Når vi kom frem etter 1 times tid var museet stengt. Det var under oppussing. Vi fikk en brosjyre fra ei som jobbet der om rockens historie som plaster på såret. Det var en hyggelig liten gest selv om både jeg og kona ble litt skuffet. Like bortenfor lå det en liten restaurant og vi bestilte oss litt mat. Husker ikke navnet på restauranten, men det var hyggelige unge servitører. Det er så gøy at unge folk jobber og gjør noe fornuftig. Det er så mye annet tull de kaster bort tiden på og ofte roter seg borti. Jeg ga litt tips, noe jeg sjeldent gjør.

Vi dro videre til et annet museum. Navnet var Sítio Arqueológico Sambaqui da Beirada. Det var også stengt. Hun som eide stedet hadde nettopp tatt en operasjon. Skal si vi var uheldige med denne dagen.

Vi dro da til byens beste strand som heter Praia de Itaúna. En berømt surfestrand. Jeg har vært der før, men kjente meg faktisk ikke igjen . Det var kaldt i været og blåste forferdelig. Ekstremt høye bølger. Fortsatt et fint området foran stranden, men det var lite folk på de flotte strandbarene og restaurantene selv på en Fredag. Den kalde vinden hadde nok skremt vekk folk.

Vi tok bilen til sentrum. Jeg har vært der en del ganger tidligere også, men Casa de Cultura har jeg aldri vært innom. Jeg fikk tilfeldig øye på museet, eller kulturhuset direkte oversatt, og det var åpent for publikum og gratis inngang. Men dette stedet skuffet litt. Det var bare noen fotografier og malerier der inne. Faktisk totalt uinteressant. Jeg må tilbake hit igjen da museene har åpnet igjen, men Casa da Cultura gidder jeg nok ikke å besøke en gang til.

Jakte på flott natur

Jeg har igjen funnet noen turistområder i nabobyen Araruama. Det er selvfølgelig vakker natur jeg er ute etter og stedet jeg skal besøke idag heter Antigo cais de barcos (moageiros de conchas). Et annet sted skal jeg også prøve å få med meg. En utsiktspist ved navn Linda Vista para Por do Sol ligger også i området. Begge stedene ligger ved gangavstand fra hverandre, men jeg er redd for at turen blir lang. Jeg har ikke planer om å ta bilen dit, men bena.

Jeg tar turen alene. Kona ville ikke være med. Vi har hatt noen krangler i det siste, men naturen i Brasil imponerer i eget selskap også. Da ble det alenetur idag

Det var fryktelig varmt å gå etter hovedveien fra Iguaba. Jeg gikk ut mitt på dagen, tok med musikk på ørene og jogget faktisk til nabobyen. Jeg klarte ikke hele strekka på 10km. Jeg ble faktiak kvalm og måtte nesten spy. Jeg kjøpte litt vann og en middag i en bydel som heter Iguabinha. Har vært her før. Jeg var kun halveis og hadde 5km igjen. Jeg må også gå hele tilbaketuren Jeg var litt spent om bena skulle klare turen. Jeg har trent flere dager på rad og leggene er litt såre. Det var dog varmen som plaget meg mest. Etter middagen jeg tok på et bittelite kjøpesenter, heldigvis under tak og skyggen fortsatte jeg turen til fots. Ny energi rett og slett, men stølheten var ikke borte enda. Ikke sola heller. Planen er å få med meg solnedgangen på utsiktsposten, men tror jeg er litt tidlig ute. Klokka var 13.00 når jeg fortsatt turen.

Jeg trasket gjennom et litt lugubert nabolag i Araruama for å komme dit. Ifølge kartet var det den korteste veien. Jeg hadde nok ikke gått her på kvelden. Den jordete veien var smal og var fylt opp av vann og gjørme enkelte steder og det var halvferdige murhus på begge sider av veien. Typisk nabolag med mye fattigdom. Det var utrolig mange gatehunder som ville hilse på meg. Jeg er en populær fyr blandt de firbente.

Jeg kom frem ikke så lenge etter. Stedet jeg skulle utforske lå helt inntil lagunen de Araruama, og hele området var vakkert. Ulempen var at det lå inne på et bebygd området og det var en vakt som passet på hvem som kom inn. Privat område med andre ord. Dumt de kan stenge av naturen. Heldigvis fikk jeg komme inn etter jeg snakket med vakten og like etterpå kom jeg frem til reisemålet Antigo cais de barcos. Jeg ble så skuffet. Det var bare ei lita vik med noen få gamle båter. Hva var dette for et tragisk reisemål? Utsiktsposten jeg skulle besøke lå også like ved. Jeg gikk etter strandkanten, vakker natur og tok en bratt jordete, hullete vei opp i høyden. Selvfølgeøig var stedet bebygd med høye murer og bebyggelse så man fikk ikke besøkt det stedet heller. Jeg trasket litt skuffet hjem, og turen ble på ca23km. Jeg fikk ihvertfall forbrent en del kalorier i sola.

Det er farlig å gi komplimenter

Vi tok en tur på stranden igår, min kone og jeg. Selvfølgelig måtte vi ta noen kalde øl. Det har vært fryktelig varmt de siste dagene i Iguaba Grande og hva er da bedre med å slukke tørsten enn med noen cervejas. Bartenderen var så hyggelig og vi drakk den ene ølen etter den andre. Man blir jo lett litt mere snakkesalig etter litt alkohol, noe jeg forøvrig aldri er til vanlig. Jeg prøvde meg på den berømte smaltalken, en kunst jeg ikke mestrer. Jeg sa til bartenderen at jeg synes det var så gøy at han jobbet med mammaen sin og ga han et kompliment at det er hyggelig med yngre folksom tar vare på mødrene sine. Jeg synes folk burde bli litt flinkere til det idag. Den eldre damen som sto ved siden av han så plutselig så surt på meg. Bartenderen tok det meg et smil og sa det var dama hans som sto ved hans side. Det ble ikke noe flere øl den kvelden så vi gikk videre til et annet sted for å fortsette kvelden der. Stemningen surna for å si det mildt. Kona forsvarte meg med å si at hvordan kunne du vite at han hadde funnet seg ei eldre dame som kunne vært moren hans? Joda, kanskje hun har rett.

Hvor ofte drikker dere alkohol? Og hvor ofte er for mye??