Jeg plantet to palmetrær i hagen for flere år siden. Det var kun et som overlevde. Kanskje det kunne vært bedre om det hadde dødd også. Det har nå idag vokset seg ganske stort, og det kaster en fin skygge over hagen når sola varmer som verst. Kokosnøtter har jeg også hentet flere ganger.
Problemet er at kokosnøttene henger høyere og høyere ettersom treet vokser og nå har jeg trøbbel med å nå opp til de. Joda, jeg kan bruke stige, men sånne ting blir naturligvis utsatt litt for lenge og imellomtiden har kokosnøttene blitt modne og falt ned på bakken. Noenganger bare detter de ned på bakken uten at de har modnet også uten at jeg skjønner hvorfor. Det burde jo ikke være et stort problem tenker sikkert dere? Man kan jo bare plukke de opp fra bakken og man sparer seg for mye jobb.
Hvis du ser nøye på artikkelbilder så ble det bygget støpt gangvei rundt i hagen og for å pynte på stedet ble det lagt fliser over. Kokosnøttene faller ofte på flisene og det har blitt noen sprekker i noen av de. Jeg må finne på noe lurt for å løse dette problemet, men har ikke kommet på noe enda. Jeg vil ikke fjerne det flotte palmetreet heller, og jeg vil naturligvis ha minst mulig vedlikeholdskostnader. Noen som har noen tips??
Ifolge Google maps er det et landemerke i nabobyen Arraial do Cabo. Ikke i sentrum av byen, men et godt stykke unna. Jeg har vært i området flere ganger, men landemerket som ligger på ei strand som heter Praia caiçara arraial har jeg aldri sett. Jeg kan ikke huske jeg har vært på stranda før heller så jeg er litt spent. Den ligger inntil Atlanterhavet og jeg vet av erfaring at vannet ofte er veldig kaldt på de strendene som ligger etter havet. Det er fryktelig varmt her i Brasil nå, og byen Iguaba Grande er ekstra varm om sommeren. Jeg har dratt på meg soleksem som begynner å bli verre og verre for hver dag. Varmeperioden har ingen ende på seg. Jeg håper noen kalde avkjølende dukker i Atlanterhavet vil gjøre susen. landemerket heter forresten Bastão (Torre Marinha).
Jeg var sjåfør og det var utrolig behagelig å kjøre etter atlanterhavet med vinduene nede. Vi har ikke air condition men hvem trenger det i denne kalde trekken fra havet. Etter en times kjøring var vi fremme. Stedet var enkelt å finne.
Stranden var imponerende. Krittvitt sand og litt for høye bølger. Det var satt opp varselskilt at bading var på eget ansvar og det var ingen livreddere i området. Sanden var glovarm og gå på og det var 500meter jeg måtte gå til landemerket. Skuffende greier. Dette var ikke en imponerende turistattraksjon. Jeg skjønte heller ikke helt hva det egentlig var. En lang betongstolpe på stranden. Ikke noe skilt, eller forklaring på hva dette skulle være. Jeg fant heller ikke noe på internett. Kanskje det var et tidligere gammelt fyrtårn? Jeg fikk ikke stått og tenkt så lenge. Den varme hvite stranden brant føttene mine og jeg måtte skynde meg for å avkjøle de i havet. Jeg hadde rett. Vannet var bikkjekaldt. Jeg og kona brukte dagen her og det ble mange avkjølende bad. Stranden var skummel og bade i. Sterk understrøm og høye bølger. Jeg gikk selvfølgelig ikke langt uti.
Det var et gammelt vakttårn på stranden. 2 etasjer. Kona satte seg i solstolen ved siden av bygget som kastet skygge over et lite området. Hun kan ikke svømme så atlanterhavet holder hun seg unna. Bygget var bygget i treverk, og begynte å bli litt værslitt. Hva bygget hadde blitt brukt til vet jeg ikke. Kanskje det hadde vært livreddere på denne stranden før og de brukte dette høye trehuset? Det var et populært sted for barna som kom på stranden. De fløy opp og ned trappa som førte de til andre etasje så de fikk utsikt over havet og stranda forøvrig. Jeg fikk aldri mulighet å gå inn i bygget. Det var altfor folksomt, men kanskje jeg tar turen tilbake hit. Landemerket derimot gidder jeg nok ikke å besøke to ganger.
Jeg begynner å bli såpass trygg på meg selv i dette landet at jeg tok en dagstur alene til storbyen Niterói. Jeg og kona har vært der tidligere og levert oppholdspapirer så jeg kan fortsette å bo i Brasil og de er nå ferdig behandlet. Det nye oppholdskortet må hentes fysisk på immigrasjonskontoret og den politietaten ligger i storbyen Niterói. Kona har ikke vært hjemme på dagevis pga jobb og jeg bestemte meg for å reise dit alene. Sånne gjøremål blir man selvstendig av.
Jeg sto opp tidlig ved avreise og gikk ned til sentralstasjonen i Iguaba Grande og kjøpte bussbillet som skulle frakte meg til storbyen. Niterói ligger 113 km unna der jeg bor og turen skulle ta ca 2 timer. Jeg følte meg litt modig og selvstendig da jeg gikk på bussen helt alene. Jeg følte meg rett og slett som en voksen mann. Når jeg så billetten ble jeg også påmint om at alderen har kommet. Jeg klarte ikke å se hva slags sitteplass jeg hadde. Nummeret som var merket av med tykk svart skrift var helt tåkete, og jeg ble påminnet om at jeg måtte skaffe meg lesebriller. » er det siste tallet 4 eller 6″ tenkte jeg mens jeg studerte billeten i alle slags vinkler i forskjellige lys. Jeg måtte faktisk spørre bussjåføren. «Sete 16» sa han etter en rask titt på billetten, og jeg fikk rask konstantert at det var øynene mine det var noe feil med, og ikke skrifta på billeten. Jeg sank stille ned i sete, ønsket den gamle damen ved siden av meg god dag og dro frem mobilen for å tenke på noe annet.
Selve turen til byen gikk greit, men den tok en time lengre pga kø. Vi kom frem tilslutt og jeg steg av på terminalen i Niterói. Med tanke på at byen har over 500 000 innbyggere synes jeg bussterminalen var veldig liten og stusselig. Jeg ble overrasket. Den som ligger i nabobyen Rio er 10ganger større, minst. Den er det vel litt mere trafikk på også. Denne terminalen var nesten fri for mennesker. Jeg søkte inn Policia Federal på google maps og så den lå kun 1.5 km unna. Grei skuring og jeg har vært der før. Jeg visste at kontoret lå inne på et kjøpesenter, men veien dit husket jeg ikke. Jeg kom fort frem. Det digitale kartet er fantastisk å gå etter. En vakt på kjøpesenteret guidet meg frem til selve kontoret og plutselig etter en liten tur i heis sto jeg i skranken på politietaten. Denne turen hadde gått lekende lett til nå.
Teateret ved siden av politiet
Så kom første hindringen. Politikvinnen ville ikke gi meg oppholdskortet mitt. Alt gikk på portugisisk, og språket behersker jeg greit nok. Jeg hadde dog ikke tatt med papirene fra forrige gang jeg var der. Jeg fikk noen skriverier med et bilde av meg når jeg leverte søknadspapirene sist. Jeg sa at jeg ikke fant igjen papirene, men mente at passet mitt burde holde som legitimasjon. Dama ga seg ikke. Nei, dette kan vi ikke gå med på, mente hun. Jeg viste også frem bilde av det gamle oppholdskortet jeg hadde på mobilen, men heller ikke det var godt nok. Jeg hisset meg ikke opp, men holdt meg kald og rolig. Jeg forklarte at bildene av det gamle kortet og passet burde være nok til å bevise hvem jeg var. Hun ga etter tilslutt og ga meg det nye kortet. Hun jobbet alene og jeg hadde allerede en liten mistanke om hva hun egentlig var ute etter. «Jeitinho» som det kalles i Brasil. Eller finne en løsning på norsk. Kort fortalt et par hundrelapper når ingen ser. En liten påkjenning før jul rett og slett. Det er jeg altfor gjerrig til, og mine overtalelsesevner fungerte tilslutt. Ingen bestikkelser fra denne karen. Hun ba meg sjekke om opplysningene på kortet var riktig. Da kom problemet jeg hadde når jeg fikk utlevert bussbilletten tidligere. Jeg klarte ikke se hva som sto der. Jeg tok et bilde av kortet og zooma inn så skriften ble større. Politikvinnen sto og ventet utålmodig mens hun så på meg med et surt blikk. Jeg fikk sjekket at alt stemte og skrev under papirene at kortet var mottatt og gikk ut stolt med et nytt oppholdskort. Rett før jeg smatt ut døra ønsket jeg henne en god dag. Ingen hilsning tilbake.
Grafitti. Vet ikke hvem dette er. En fotballspiller?
Vel ute igjen i gata hadde sulten begynt å melde seg. Jeg stakk til en tilfeldig bufferestaurant og jeg var den eneste gjesten ser. Jeg skjønte raskt hvorfor. Maten var ikke god. Jeg hadde bare nok på tallerkenen til å holde meg i livet en stund til og den lunkne vannflaska gikk raskt ned. De klarte ikke holde vannet kaldt engang. Vel, jeg betalte den lille summen i kassen og noe av sulten var midlertidig borte.
Jeg stakk innom en tilfeldig park på veien. Det var ei flott kirke som lå inntil den. São João Batista som den het var et flott bygg, men jeg likte ikke parken. Det lå en hel drøss av uteliggere der og ikke var den velstelt heller. Ikke en turistattraksjon det var verdt å besøke. Det var en ung fyr som drev å raket opp løv og søppel der som spurte om jeg kunne ta bilde av han mens han jobbet. Jeg stilte opp. Knipset noen bilder og ga han tilbake mobilen. Han skulle kanskje bruke bildene til en jobbsøknad? Ikke vet jeg. Kanskje parken ser bedre ut etter han har ryddet den ferdig, men jeg kom meg fort ut derifra. En ekkel stemning over hele grøntområdet som var dekt av søppel og folk som ikke hadde husrom. Trist at noen lever sånn.
Jeg ville hjem, men mobilen hadde faretruende lite batteri igjen. Uten Gps finner jeg aldri tilbake til stasjonen. Jeg gikk på en ny bufferestaurant og den maten så mer fordøyelig ut. De kunne lade mobilen mens jeg spiste. Jeg tok meg god tid så mobilen fikk nok strøm. Etter dagens andre middag gikk jeg fullstappet ut igjen med nyladet mobil og nå ville jeg bare tilbake til leiligheta mi. Jeg gikk i retning sentralstasjonen og svetten rant. Det var fryktelig varmt i storbyen. Det er sommer nå og gå rundt i gatene tar på i sola. Byen er dekt av bygninger så selv om den ligger inntil havet er det lite vind i Niterói og varmen var intens. Forrige gang var det mye kjøligere. Nå ville jeg bare hjem. Reise alene er egentlig litt trist også. Reiseopplevelser bør deles synes jeg, selv om jeg var stolt av det jeg hadde fått til på egenhånd denne dagen. Jeg merket jeg gikk rundt med en god mestringsfølelse. Når jeg nesten var fremme på stasjonen dukket det opp et skilt.
En stor budda inne på kjøpesenteret
Det sto :Mercado Municipal Niteroi. Ei matmesse tenkte jeg. Mange steder jeg har reist har sånne matmesser inne i store bygg der de har levende dyr, restauranter og barer og alle mulige matvarer i fra alle verdenshjørner. Det er umulig å ikke finne noe man ikke liker på sånne steder. Jeg måtte spørre om vei flere ganger. Jeg liker å spørre folk om veien. Da får jeg sosialisert meg også og jeg blir tryggere på både språket og meg selv. Alle skjønner hva jeg sier også, selv om jeg snakker gebrokkent portugisisk. Jeg spørr ofte gateselgere og da passer jeg på å kjøpe ei vannflaske i tillegg. Jeg tror det gikk med 7-8 små halvliterflasker iløpet av denne turen. Etter og endelig ha funnet frem på riktig vei og jeg endelig kom frem ble jeg så skuffet. Det var bare et vanlig kjøpesenter. Faktisk et lite og gørrkjedelig et. Det var bare noen butikker som solgte hovedsakelig alkohol der og ikke noe interessant. Vel, en butikk solgte pyntegjenstander fra Asia. Den store buddaen som kostet 24 tusen var kanskje interessant, men den hadde ikke fått plass i sekken jeg gikk med. Jeg tror ikke kona ville hatt den i stua heller. Jeg gikk skuffet ut igjen og trasket bort til terminalen og hoppet på første buss hjem.
Parken med mange uteliggere. Kirka som lå like ved var fin.
Å reise alene er egentlig ikke noe gøy. Opplevelser skal deles. Den gode mestringsfølelsen derimot fikk jeg og oppholdetkortet mitt er i orden uten for mye stress. Vel, bortsett fra den litt grinete politikvinnen.
Jeg og kona hadde et lite ærend i nabobyen Sao Pedro da Aldeia. Det var fryktelig varmt denne dagen. Det virker som denne byen alltid er ekstrem varm. Kanskje det bare er en følelse jeg har, men svetten har en tendens til å renne litt mer når man spaserer rundt bekymringsfritt i denne strandbyen. Koselig by uansett, og selv om den ikke er et populært reisemål for turister liker jeg stedet godt.
På veien hjem fikk kona øye på et saltmuseum. Jeg vet ikke om det nettopp har åpna eller hvorfor jeg ikke har fått øye på det tidligere. Kanskje pga beliggenheten og størrelsen på bygget? Museet lå like utenfor sentrum etter hovedveien til Iguaba, men bygget var ikke av de største. Lett å kjøre forbi når man følger med på helt andre ting. Man passerte strandveien som går inn til byen og stedet lå like etter det store Sao Pedro skiltet. Det stedet har jeg skrevet om før.
Konas idé å stikke innom. Vi fant en parkering og jeg måtte atter engang gå ut av bilen og bli grillet av den intense sola. Hva utsetter man seg ikke for for å behage sin bedre halvdel. Jeg ville mest hjem og ta meg en kald dusj. Det var gratis inngang og vi ble møtt av 2 sjarmerende damer i resepsjonen. Heldigvis var det overbygget tak så jeg fikk ly for sola også. Det var det jeg satte mest pris på.
Vi så først en 10minutters filmklipp om museet og om saltens historie. Museet var tidligere et hus som eierne hadde donert bort så folk som meg kan spasere rundt gratis nå idag for å lære om salt. Jeg takker for donasjonen, men egentlig var dette et gørrkjedelig sted. Jeg klarte knapt holde øynene åpne og nesten sovna av kjedsommelighet under den korte filmen og et lite øyeblikk fikk jeg en deja vu opplevelsen. Jeg var tilbake på skolebenken. Brått var filmen endelig ferdig og vi kunne spasere rundt på dette stedet.
Et bilde innvendig fra museet
Det var ikke så ille å gå rundt inne på stedet. Det var godt vedlikeholdt og ryddig og pent. Det var i tillegg behagelig å strekke litt på bena. Museet var lite og det tok ikke lange tiden før vi hadde sett alt. Stikk innom hvis dere er i området og er fryktelig glad i salt.
Vi tok en liten dagstur til nabobyen denne fredagen. Vi har sittet litt mye inne i leiligheta vår i Iguaba. Og det er egentlig litt bortkastet når man bor i Brasil og er omgitt av vakre byer. Vi tok derfor en liten impulstur til nabobyen Saquerema. En by jeg har besøkt flere ganger, men en god stund siden nå.
Kona kjørte og jeg var kartleser. Målet for turen var et museum med navn Templo do rock. Det har nettopp kommet en liten kuldeperiode. Utrolig behagelig. Overskyet og kraftig vind. Håper det vedvarer en stund. Kulde setter man litt pris på så man får en pause fra sola og varmen
Når vi kom frem etter 1 times tid var museet stengt. Det var under oppussing. Vi fikk en brosjyre fra ei som jobbet der om rockens historie som plaster på såret. Det var en hyggelig liten gest selv om både jeg og kona ble litt skuffet. Like bortenfor lå det en liten restaurant og vi bestilte oss litt mat. Husker ikke navnet på restauranten, men det var hyggelige unge servitører. Det er så gøy at unge folk jobber og gjør noe fornuftig. Det er så mye annet tull de kaster bort tiden på og ofte roter seg borti. Jeg ga litt tips, noe jeg sjeldent gjør.
Vi dro videre til et annet museum. Navnet var Sítio Arqueológico Sambaqui da Beirada. Det var også stengt. Hun som eide stedet hadde nettopp tatt en operasjon. Skal si vi var uheldige med denne dagen.
Vi dro da til byens beste strand som heter Praia de Itaúna. En berømt surfestrand. Jeg har vært der før, men kjente meg faktisk ikke igjen . Det var kaldt i været og blåste forferdelig. Ekstremt høye bølger. Fortsatt et fint området foran stranden, men det var lite folk på de flotte strandbarene og restaurantene selv på en Fredag. Den kalde vinden hadde nok skremt vekk folk.
Vi tok bilen til sentrum. Jeg har vært der en del ganger tidligere også, men Casa de Cultura har jeg aldri vært innom. Jeg fikk tilfeldig øye på museet, eller kulturhuset direkte oversatt, og det var åpent for publikum og gratis inngang. Men dette stedet skuffet litt. Det var bare noen fotografier og malerier der inne. Faktisk totalt uinteressant. Jeg må tilbake hit igjen da museene har åpnet igjen, men Casa da Cultura gidder jeg nok ikke å besøke en gang til.
Jeg har igjen funnet noen turistområder i nabobyen Araruama. Det er selvfølgelig vakker natur jeg er ute etter og stedet jeg skal besøke idag heter Antigo cais de barcos (moageiros de conchas). Et annet sted skal jeg også prøve å få med meg. En utsiktspist ved navn Linda Vista para Por do Sol ligger også i området. Begge stedene ligger ved gangavstand fra hverandre, men jeg er redd for at turen blir lang. Jeg har ikke planer om å ta bilen dit, men bena.
Jeg tar turen alene. Kona ville ikke være med. Vi har hatt noen krangler i det siste, men naturen i Brasil imponerer i eget selskap også. Da ble det alenetur idag
Det var fryktelig varmt å gå etter hovedveien fra Iguaba. Jeg gikk ut mitt på dagen, tok med musikk på ørene og jogget faktisk til nabobyen. Jeg klarte ikke hele strekka på 10km. Jeg ble faktiak kvalm og måtte nesten spy. Jeg kjøpte litt vann og en middag i en bydel som heter Iguabinha. Har vært her før. Jeg var kun halveis og hadde 5km igjen. Jeg må også gå hele tilbaketuren Jeg var litt spent om bena skulle klare turen. Jeg har trent flere dager på rad og leggene er litt såre. Det var dog varmen som plaget meg mest. Etter middagen jeg tok på et bittelite kjøpesenter, heldigvis under tak og skyggen fortsatte jeg turen til fots. Ny energi rett og slett, men stølheten var ikke borte enda. Ikke sola heller. Planen er å få med meg solnedgangen på utsiktsposten, men tror jeg er litt tidlig ute. Klokka var 13.00 når jeg fortsatt turen.
Jeg trasket gjennom et litt lugubert nabolag i Araruama for å komme dit. Ifølge kartet var det den korteste veien. Jeg hadde nok ikke gått her på kvelden. Den jordete veien var smal og var fylt opp av vann og gjørme enkelte steder og det var halvferdige murhus på begge sider av veien. Typisk nabolag med mye fattigdom. Det var utrolig mange gatehunder som ville hilse på meg. Jeg er en populær fyr blandt de firbente.
Jeg kom frem ikke så lenge etter. Stedet jeg skulle utforske lå helt inntil lagunen de Araruama, og hele området var vakkert. Ulempen var at det lå inne på et bebygd området og det var en vakt som passet på hvem som kom inn. Privat område med andre ord. Dumt de kan stenge av naturen. Heldigvis fikk jeg komme inn etter jeg snakket med vakten og like etterpå kom jeg frem til reisemålet Antigo cais de barcos. Jeg ble så skuffet. Det var bare ei lita vik med noen få gamle båter. Hva var dette for et tragisk reisemål? Utsiktsposten jeg skulle besøke lå også like ved. Jeg gikk etter strandkanten, vakker natur og tok en bratt jordete, hullete vei opp i høyden. Selvfølgeøig var stedet bebygd med høye murer og bebyggelse så man fikk ikke besøkt det stedet heller. Jeg trasket litt skuffet hjem, og turen ble på ca23km. Jeg fikk ihvertfall forbrent en del kalorier i sola.
Vi tok en tur på stranden igår, min kone og jeg. Selvfølgelig måtte vi ta noen kalde øl. Det har vært fryktelig varmt de siste dagene i Iguaba Grande og hva er da bedre med å slukke tørsten enn med noen cervejas. Bartenderen var så hyggelig og vi drakk den ene ølen etter den andre. Man blir jo lett litt mere snakkesalig etter litt alkohol, noe jeg forøvrig aldri er til vanlig. Jeg prøvde meg på den berømte smaltalken, en kunst jeg ikke mestrer. Jeg sa til bartenderen at jeg synes det var så gøy at han jobbet med mammaen sin og ga han et kompliment at det er hyggelig med yngre folksom tar vare på mødrene sine. Jeg synes folk burde bli litt flinkere til det idag. Den eldre damen som sto ved siden av han så plutselig så surt på meg. Bartenderen tok det meg et smil og sa det var dama hans som sto ved hans side. Det ble ikke noe flere øl den kvelden så vi gikk videre til et annet sted for å fortsette kvelden der. Stemningen surna for å si det mildt. Kona forsvarte meg med å si at hvordan kunne du vite at han hadde funnet seg ei eldre dame som kunne vært moren hans? Joda, kanskje hun har rett.
Hvor ofte drikker dere alkohol? Og hvor ofte er for mye??
Vi bestemte oss for en inpulstur til nabobyen Arraial do Cabo. Kona kjørte og jeg og hennes lillesøster var med på turen. Når vi passerte sentrum i Sao Paulo og Cabo frio ble jeg livredd pga stortraffiken. Dette skjer hver eneste gang. Konas lullesøster derimot sov i baksetet. Helt upåvirket av rushtrafikken. Skulle vært tenåring igjen. Vi kom frem tilslutt og det neste problemet var parkering. Makan til trafikk. Det var tross alt Lørdag, men høytiden er over for lengst. Jeg vet ikke hva alle folka gjorde i denne lille turistbyen. Det bruker og være folketomt på denne tiden av året. Vi fant en parkering tilslutt et stykke utenfor sentrum. En parkeringsvakt kom og forlangte 20reais. Jeg synes det var litt rart at man måtte betale for å parkere her, men greit nok. Dette må byen tjene stort på tenkte jeg. Det var haugevis av biler parkert etter veien.
Gaten ved siden av Praia Grande var det bilutstiling. Aha, tenkte jeg. Derfor det var så mye trafikk. Gøy å se på biler, men ganske stressende. Hele tiden skulle kelnerne dra oss med inn på matstedebe sine som også lå der og det ble litt stessende å gå etter den berømte turistgaten. De får vel salgsprovisjon så jeg skjønner de litt også, men at det blir litt mye mas for en introvert middelaldrende fyr som liker godt sitt eget selskap er jeg ikke redd for og si. Vi stakk heller til en litt beskjeden restaurant i sentrum. Den het Varanda do Taty. God mat og hyggelig musikk i bakgrunnen. Det var i tillegg behagelig å spise ute i frisk luft selv om stedet var under ombygging. Maten var god, den var billig og det var i tillegg store porsjoner. Etter maten var det på tide å finne en utsiktspost ved navn Mirante do Pontal do Atalaia.
For å komme dit måtte vi gå etter noen smale fjellvegger og jeg følte meg litt som ei fjellgeit. Det tok ikke lange tiden før jeg kjente meg igjen. Her har jeg vært før. Da besøkte vi et sted ved navn Deck do Pescador. Idag er det noe annet vi skal se. Det tok heller ikke lange tiden før høydeskrekken kom snikende, men jeg fikk ikke full panikk som jeg ofte bruker å få. Jeg fokuserte på å se rett frem på vegen og det var i periodevis litt vegetasjon som sperret utsikten rett ned mot havet. Den ekle vinden som tok seg opp kunne jeg også klart meg foruten, men alt i alt var dette en ganske behagelig tur. Vi kom frem til et annet sted. Vi endte opp meg å gå feil og vi ble gående på oversiden av Deck do Pescador. For en utsikt og jeg var ikke så høyt oppi i fjellveggen sist gang jeg var her. Vi tok noen bilder og jeg fikk også utsiktsposten på kameraet på avstand. Vi orka ikke traske mer rundt for å finne igjen rette veien. Det hadde nok blitt litt for høyt også for meg. Kanskje jeg skal psyke meg opp å ta turen senere. Denne byen har så vakker natur og jeg kommer alltid tilbake hit.
Ser du utsiktsposten?
Vi gikk tilbake til sentrum og bilutstillimgen. Det ble et lite bad ved stranden Praia Grande også. Det var utrolig kaldt vann, men jeg hoppet uti tilslutt. Jeg har aldri opplevd kaldt vann på denne stranden.
Vi stakk og satte oss på en av de flere restaurantene som ligger etter stranden. Kona tok en øl. Den kom i boks og kosta hele 12reais. Blodpris til Brasil og være. Jeg tok en leskedrikk med navn guaravita. Den kom på 1o reais. 5 ganger dyrere enn vanlig. Leskedrikken en populær i Brasil og drikkes overalt. Prøv den hvis dere skal til Brasil, men ikke betal så mye som jeg gjorde for min denne dagen.
Det skjer ting i byen og områdene rundt. Det bygges hele tiden. Jeg har bodd i Iguaba Grande lenge nå og jeg tok meg en liten joggetur til nabobyen Araruama for en tid tilbake. Der fikk jeg øye på en helt ny strandgate og den ville jeg tilbale til. Når jeg løper gjør jeg det tidlig på morgenen før sola står opp. Da får man ikke med seg så mye av naturen Brasil har å by på. Kona var bortreist og jeg tok turen tilbake alene på dagtid etter jeg inntok en grei frokost.
Som nevnt bor jeg i Iguaba og den nye strandgata ligger i Araruama. Jeg løp til grensa til byen og det ble ca 3km. Mere orka jeg ikke i solsteike. Etter en rolig gange kom jeg frem til nabolaget Iguabinha der strandgaten lå.
Jeg er ganske kjent i området og har vært på flere steder her tidligere, men strandgaten har jeg aldri gått før. Det var mange andre som trente her i varmen også. Traff på en ung fyr som løp uten sko eller t-skjorte. Jeg burde kanskje tatt turen uten sko selv. Jeg ble fryktelig varm på bena da jeg gikk. Gå uten skjorte hadde jeg nok ikke turt. Ikke fordi jeg gremmes over de ekstra kiloene på magen, eller de litt for mange bilringene, men den intense sola brenner altfor fort den lyse huden min. Varmen er ekstrem her og det har i tillegg kommet en varmebølge selv om det er vinter. Jeg begynner å bli litt lei.
Hele strandgaten er knapt ferdig bygget. Veien er fin, men det ligger store mengder sand i hauger her og der. Klar til å planeres utover når gravemaskinene kommer for å gjøre selve stranden større. Jeg tipper det kommer til å bygges noen strandbarer her og der også. Det er ingen her nå. Orla de iguabinha heter gaten og stranden som ligger etter heter Praia de iguabinha. De hadde bygget en flott platting av treverk etter gata også. Der det var satt opp et par benker. Jeg satte meg og hvilte litt i sola og ifølge google maps satt jeg nå på Deck II de madeira de iguabinha.
Jeg ble sittende å sløve i sola før det var på tide å komme seg videre. Jeg gikk helt i enden av gata for så å gå hele veien tilbake. Jeg tipper hele strekka en vei er omtrent 2km, men det virket egentlig som en del kortere. Dette ble en herlig spasertur og jeg skal tilbake hit når alt er ferdig.
Dette hadde jeg egentlig ikke lyst til. Konas familie skulle ut i bushen for å fiske. Jeg ville egentlig bare ligge i sofaen og sløve med en film. Sprade rundt i skauen med 2unger, svigermor og kona syntes jeg bare hørtes stressende ut. Jeg ville bli hjemme. Det er ofte sånn da kvinnfolka begynner å klage så er det bare å bli med. Noen kamper må man la de få og jeg ble med i en overlasset bil mens jeg følte meg som en slaget mann. Det gikk dog fort over. Naturen innover jungelen var imponerende og selv om jordveien var veldig humpete, og de to barna vi hadde med satt rastløse og tidsvis kranglet i baksetet var dette egentlig veldig alright.
Så skjedde det. Før vi var helt fremme fikk vi motorstopp. Ingen av oss kan noe om biler så vi pakket ut fiskeutstyret og gikk siste biten. Biltrøbbelet ordner vi da vi kommer tilbake. Vi så sjøen fra der vi ufrivillig parkerte og det var ikke lange biten å gå. Barnefølget fortsatte kranglinga, men heldigvis etter et kort stykke kom vi frem til en veldig primitiv, men sjarmerende restaurant. Det var i tillegg noen småhus etter veien. Sjarmerende og imponerende natur, men sånn hadde jeg nok ikke orka og bodd. Dette blir altfor øde.
Matstedet var bygget helt inntil vannet. Innsjøen var mye større enn jeg først trodde. Det var også en flott brygge og det tok ikke lang tid før alle var ute i vannet. Endelig fikk barna brukt opp noe av energien og jeg fikk tatt et avkjølende bad. Det føltes som jeg var i Amazonasjungelen. Når jeg hoppet fra brygga i innsjøen hadde jeg slanger i bakhodet. Jeg har sett filmsnutt på inter ett og jeg vet at på dette stedet blir de mange metre. Jeg slo det fort fra meg. Jeg klarte på mystisk vis å slappe av i vannet. Helt til de neste spørsmålene dukket opp. Er det alligatorer i sivkanten? Kan det være pirajaer her? Vi kom oss alle opp av vannet uskaddet. Det var klart for mat som man fikk bestilt matstedet. Etter inntat mat og drikke, som smakte godt for en billig penge var det endelig på tide å prøve fiskelykken. Vi gikk videre innover villmarka.
Lagoa Juturnaiba er navnet på innsjøen og det er ferskvann. Og jeg må si jeg gledet meg til å svinge fiskestanga og kanskje få noen matfisk med hjem. Jeg liker ferskvannsfiske bedre enn havfiske. Da skjønner jeg litt mer hva jeg driver med.
Vi hadde ikke med noe agn så jeg trodde kanskje vi skulle grave mark eller kjøpe mark på veien. Ingen av delene stemte. Svigermor dro fram et slags lite net formet som en sirkel og begynte å riste nettet i vannet i vannkanten. Det så ut som hun drev å filtrerte ut vann for å finne gull, men det som var igjen på brettet var en haug med små reker. Det er ikke mye mat på disse sa jeg. Dette er agnet vi bruker for å få større fisk fikk jeg som svar. Det tok ikke lang tid før vi hadde nok reker, men jeg hadde ikke troa på denne fiskemetoden. Intuisjonen min stemte. Etter noen timer hadde ingen av oss fått et eneste napp og vi bestemte oss for å reise hjem.
Etter vi kom frem til dit vi hadde parkert bilen hadde jeg håpet at etter noen timers hvile at den skulle starte automatisk. Selvfølgelig skulle den være tverr og bilen fortsatte som før. Helt død. Det var heller ikke lett å ringe til en taubil pga dårlige mobilsignaler i bushen. Heldigvis fikk vi tak i broren til svigermor som kom for å hjelpe. Han fikk liv i bilen, men den stoppet etter en kort stund. Da måtte han håndpumpe bensin til motoren på nytt. Det var vist noe feil på bensinpumpa. Den gikk bare et par km frem om gangen så måtte han gjøre hele prosedyren på nytt. De gangene den nekta å starte mptte vi taue den. Vi kom hjem tilslutt, men dette ble en stressende tur. Det er nok lettere å bare kjøpe fisken.
Brasilrundt 