Vi fikk beskjed av eieren av gjestgiveriet vi overnatter på at man ikke har vært i Paraty om man ikke reiser på en båttur for å se på strendene og øyene som befinner seg i havet. Jeg har en mistanke om at hun sa det fordi hun fikk provisjon fra billettene hun selv solgte, men kona mi bet ihvertfall på. Jeg hadde egentlig mindre lyst. Det var grått vær og overskyet og ville heller gjøre noe annet. Kona fikk som vanlig viljen sin og vi betalte 200 real for 2 billetter. Blodpris med andre ord. Det var et annet ektepar på gjestgiveriet som også skulle på samme tur så vi tok følge med dem. Et riktig hyggelig og snakkesalig ektepar som fikk opp stevningen.
På båtturen fikk man mye interessant informasjon om de alle forskjellige øyene. Den ene øya ble brukt til å sette dødsyke folk i karantene i gamle dager og de ble etterlatt på øya for å dø og for at de ikke skulle smitte resten av befolkningen. Ofte hadde de syke med seg hunder som selskap og da eierne døde ble de værende igjen alene. Etter hvert tok de vekk alle hundene uten eiere og plasserte de på sin egen øy der innbyggere kjørte ut mat til dem. Hundene begynte jo naturligvis og formere seg der de var på øya alene, men de hadde det sikkert gøy så lenge det varte.
Det første stoppet båten tok var på en veldig vakker strand. Litt dumt at det var veldig overskyet, men vannet var utrolig varmt. Jeg svømte fra båten mens de fleste andre ble kjørt til land med livredderbåten som fungerte som båttaxi. Båten stoppet ikke langt unna land som du ser på bildet, men det var utrolig sterk understrøm som dro deg ut mot havet igjen. Jeg rikket meg nesten ikke av flekken og jeg begynte å merke at jeg ble sliten i armene. Jeg kom meg uansett til land tilslutt. Skuta stoppet bare i 30minutter og den tiden gikk altfor fort. Jeg kunne bade i timesvis i det varme vannet som var mere grønnaktig enn blått. Utrolig vakkert sted.
Den andre stranden som også lå på en øy var det faktisk et privateid hus på også. Det så ganske tomt ut så det var nok ingen hjemme. Rundt omkring på disse øyene vi passerte var det faktisk noen som hadde slått seg til ro og bosatt seg. Høres litt ensomt ut i lengden, men hver sin smak. Noen andre små øyer var det noen som hadde åpnet restaurant, men de hadde gått konk alle sammen. Det blir nok litt tungvint å spise på restaurant hvis man må ut på havet for å besøke en.
Det tredje og siste stedet var på en vakker plass man kunne dykke og se på fisker. Man trengte ikke dykke for å se de, de svømte inntil båten frivillig og poserte villig for alle kameraene ombord som knipset bilder kontinuerlig eller kanskje det var maten folk kastet til de som fikk de til å svømme inntil båten.
På turen tilbake var det på tide å gjøre opp regningen. Skaden ble på totalt 320real for 2billetter, litt mat og drikke og en del annet de hadde plusset på sluttregninga. Blodpris, men man lever kun en gang, og tross det gråe været ble det tilslutt en flott tur.
Brasilbloggen 