Det er noe helt eget med den fuktige, varme luften i Iguaba Grande. Her i vår lille del av delstaten Rio de Janeiro føles livet ofte litt mer fargerikt enn andre steder, men denne helga som gikk tok en vending jeg sent vil glemme.
Det startet med en tekstmelding fra min kones lillesøster: «Dere må komme! Jeg har funnet en liten overraskelse i hagen.»
Min kone og jeg så på hverandre, smilte og fant frem syklene. Siden vi bor i samme by, tar det sikte på nøyaktig 20 minutter å tråkke bort til huset hennes. Turen langs de palmekantede gatene var behagelig, med den milde brisen fra lagunen som kjølte oss ned. Vi parkerte syklene mot den hvitkalkede muren hennes, fortsatt litt andpustne, men nysgjerrige.
Et uventet familiemedlem
Da vi kom inn i hagen, satt søsteren hennes på verandaen med et uttrykk som var en blanding av dyp konsentrasjon og ren forelskelse. I hendene holdt hun noe som lignet en liten, grå pelsdott.
«Se her,» hvisket hun. «Han falt ned fra de store trærne her i morges.»
Det var en bitteliten apekattbaby. Den var ikke større enn en voksen manns håndflate, med store, mørke øyne som så ut som de inneholdt hele universets uskyld. Moren og flokken hadde antagelig blitt skremt av en hund eller kanskje bare vært for raske i vendingen gjennom det tette løvverket. Den lille krabaten hadde mistet taket og landet i det myke gresset.
Omsorg i miniatyr
Det var rørende å se hvordan min kones søster hadde tatt rollen som reservemamma. Hun hadde funnet frem en gammel skoeske fôret med de mykeste håndklærne hun eide, og en liten pipette med vann og litt fruktsaft.
«Han var så redd i starten,» forklarte hun mens den lille apen klamret seg fast til pekefingeren hennes med utrolig kraft. «Men nå begynner han å skjønne at jeg bare vil hjelpe.»
Vi ble sittende i skyggen av mangotreet og observerte det lille vidunderet. Det er noe med nærkontakten med naturen i Brasil som minner deg på hvor sårbart livet er. Mens vi pratet, lagde den lille apenyfødte små, plystrende lyder – nesten som en fugl – hver gang han ville ha oppmerksomhet.
Naturens gang
Vi diskuterte hva som burde skje videre. Selv om det var fristende å beholde ham som et kjæledyr, visste vi alle at han hørte hjemme i trærne. Planen var klar: Søsteren skulle fortsette å gi ham styrke i et par dager, og deretter kontakte de lokale miljømyndighetene som kunne hjelpe med å reintegrere ham i en flokk eller sørge for profesjonell rehabilitering.
Da vi satte oss på syklene for å rulle hjemover i solnedgangen, var vi uvanlig stille. Opplevelsen hadde satt spor. Det var en av de dagene i Iguaba Grande hvor man føler seg ekstra heldig som bor så tett på det ville og vakre.
Brasilrundt 