Jeg har vel klaget litt på varmen siden vi kom hit. Det igger på rundt 40varmegrader i sola. Hele poenget med denne turen var å komme vekk fra varmen i Iguaba. Det gikk ikke, men ingen sure miner. Da jeg begynte å farte ned til dette landet lovet jeg meg selv om at uansett hvor varmt det ble skal jeg ikke klage på sola. De fleste nordmenn reiser til tropiske land pga klimaet og for å komme vekk fra den norske vinteren. Den lovnaden til meg selv har jeg ikke klart ånholdt. Denne varmen er ille og en snøhaug hjemme i Norge hadde frista nå. Det hjelper uansett ikke å klage.
Heldigvis for oss er det nok av badeplasser i Casimiro de Abreu. Et av dem heter Ponte de Arame. Vi ble tipset om stedet av eieren av sovestedet vårt. Og best av alt, det ligger ikke mer en 2km unna der vi holder til. Vi tok fortsatt bilen. Altfor varm å gå, og litt for late når vi er på ferie. Vi skylder på varmen. Etter et par minutter med bil var vi fremme.
Det var laget til en flott tretrapp med gelender som førte oss trygt frem til en hengebru. Her har de virkelig gjort en god jobb. Det var tykt med folk på stedet. Det skjønner jeg godt. Her var det fint.
Hengebrua hang over elva i solid vaier, men den beveget seg noe forferdelig når vi gikk på den. Jeg har høydeskrekk og nærmere midten vi kom mer begynte den å svaie til hver side. Det er ikke rart magen knøyt seg. Det verste var kanskje det fnisende vennineparet jeg gikk bak, som selvfølgelig skulle stoppe på det høyeste punktet for å ta bilder. Disse forbannede mobilene, tenkte jeg og sto skjelvende og ventet til de skulle bli ferdig. Brua var altfor smal til å gå forbi de. På slutten av hengebrua manglet det noen treplanker å gå på. Heldigvis knakk ikke de jeg trådde på imellom de som manglet. Det skjer alltid på film!
Når vi kom helskinnet over hengebrua var dette en flott badeplass. Virkelig imponerende. Fabelaktig natur. Det er ikke rart man elsker dette landet. Jeg hoppet raskt uti det avkjølende vannet. Faktisk ganske kaldt. Kona klarte ikke å dukke under. Jeg synes det bare var forfriskende. Etter mye lek i vannet prøvde jeg å krysse elva. Planen var å slippe å ta hengebrua tilbake igjen. Det gikk ikke. Altfor sterk strøm, og jeg vet bedre enn å utfordre naturkrefter.
Det eneste skåret i gleden var de folka som spilte funk. Det må da være den verste musikken som er laget noengang. Kanskje jeg bare har blitt for gammel.
Når vi tok hengebrua tilbake skjedde det jeg var redd for. Jeg møtte folk. En liten bajas av en brasiliansk guttunge blir mere riktig. Han var ikke redd høyder og kom springende mot oss. Jeg snudde og gikk tilbake. Kona ble flau. Faktisk litt irritert. Det er jeg vant til så det brydde meg lite. På andre forsøk kom jeg meg over brua, og jeg fikk den gode mestringsfølelsen. Gjør man noe hver dag som man er redd for, vokser man som menneske har jeg hørt
Brasilrundt 