Jeg begynner å bli såpass trygg på meg selv i dette landet at jeg tok en dagstur alene til storbyen Niterói. Jeg og kona har vært der tidligere og levert oppholdspapirer så jeg kan fortsette å bo i Brasil og de er nå ferdig behandlet. Det nye oppholdskortet må hentes fysisk på immigrasjonskontoret og den politietaten ligger i storbyen Niterói. Kona har ikke vært hjemme på dagevis pga jobb og jeg bestemte meg for å reise dit alene. Sånne gjøremål blir man selvstendig av.
Jeg sto opp tidlig ved avreise og gikk ned til sentralstasjonen i Iguaba Grande og kjøpte bussbillet som skulle frakte meg til storbyen. Niterói ligger 113 km unna der jeg bor og turen skulle ta ca 2 timer. Jeg følte meg litt modig og selvstendig da jeg gikk på bussen helt alene. Jeg følte meg rett og slett som en voksen mann. Når jeg så billetten ble jeg også påmint om at alderen har kommet. Jeg klarte ikke å se hva slags sitteplass jeg hadde. Nummeret som var merket av med tykk svart skrift var helt tåkete, og jeg ble påminnet om at jeg måtte skaffe meg lesebriller. » er det siste tallet 4 eller 6″ tenkte jeg mens jeg studerte billeten i alle slags vinkler i forskjellige lys. Jeg måtte faktisk spørre bussjåføren. «Sete 16» sa han etter en rask titt på billetten, og jeg fikk rask konstantert at det var øynene mine det var noe feil med, og ikke skrifta på billeten. Jeg sank stille ned i sete, ønsket den gamle damen ved siden av meg god dag og dro frem mobilen for å tenke på noe annet.
Selve turen til byen gikk greit, men den tok en time lengre pga kø. Vi kom frem tilslutt og jeg steg av på terminalen i Niterói. Med tanke på at byen har over 500 000 innbyggere synes jeg bussterminalen var veldig liten og stusselig. Jeg ble overrasket. Den som ligger i nabobyen Rio er 10ganger større, minst. Den er det vel litt mere trafikk på også. Denne terminalen var nesten fri for mennesker. Jeg søkte inn Policia Federal på google maps og så den lå kun 1.5 km unna. Grei skuring og jeg har vært der før. Jeg visste at kontoret lå inne på et kjøpesenter, men veien dit husket jeg ikke. Jeg kom fort frem. Det digitale kartet er fantastisk å gå etter. En vakt på kjøpesenteret guidet meg frem til selve kontoret og plutselig etter en liten tur i heis sto jeg i skranken på politietaten. Denne turen hadde gått lekende lett til nå.
Så kom første hindringen. Politikvinnen ville ikke gi meg oppholdskortet mitt. Alt gikk på portugisisk, og språket behersker jeg greit nok. Jeg hadde dog ikke tatt med papirene fra forrige gang jeg var der. Jeg fikk noen skriverier med et bilde av meg når jeg leverte søknadspapirene sist. Jeg sa at jeg ikke fant igjen papirene, men mente at passet mitt burde holde som legitimasjon. Dama ga seg ikke. Nei, dette kan vi ikke gå med på, mente hun. Jeg viste også frem bilde av det gamle oppholdskortet jeg hadde på mobilen, men heller ikke det var godt nok. Jeg hisset meg ikke opp, men holdt meg kald og rolig. Jeg forklarte at bildene av det gamle kortet og passet burde være nok til å bevise hvem jeg var. Hun ga etter tilslutt og ga meg det nye kortet. Hun jobbet alene og jeg hadde allerede en liten mistanke om hva hun egentlig var ute etter. «Jeitinho» som det kalles i Brasil. Eller finne en løsning på norsk. Kort fortalt et par hundrelapper når ingen ser. En liten påkjenning før jul rett og slett. Det er jeg altfor gjerrig til, og mine overtalelsesevner fungerte tilslutt. Ingen bestikkelser fra denne karen. Hun ba meg sjekke om opplysningene på kortet var riktig. Da kom problemet jeg hadde når jeg fikk utlevert bussbilletten tidligere. Jeg klarte ikke se hva som sto der. Jeg tok et bilde av kortet og zooma inn så skriften ble større. Politikvinnen sto og ventet utålmodig mens hun så på meg med et surt blikk. Jeg fikk sjekket at alt stemte og skrev under papirene at kortet var mottatt og gikk ut stolt med et nytt oppholdskort. Rett før jeg smatt ut døra ønsket jeg henne en god dag. Ingen hilsning tilbake.
Vel ute igjen i gata hadde sulten begynt å melde seg. Jeg stakk til en tilfeldig bufferestaurant og jeg var den eneste gjesten ser. Jeg skjønte raskt hvorfor. Maten var ikke god. Jeg hadde bare nok på tallerkenen til å holde meg i livet en stund til og den lunkne vannflaska gikk raskt ned. De klarte ikke holde vannet kaldt engang. Vel, jeg betalte den lille summen i kassen og noe av sulten var midlertidig borte.
Jeg stakk innom en tilfeldig park på veien. Det var ei flott kirke som lå inntil den. São João Batista som den het var et flott bygg, men jeg likte ikke parken. Det lå en hel drøss av uteliggere der og ikke var den velstelt heller. Ikke en turistattraksjon det var verdt å besøke. Det var en ung fyr som drev å raket opp løv og søppel der som spurte om jeg kunne ta bilde av han mens han jobbet. Jeg stilte opp. Knipset noen bilder og ga han tilbake mobilen. Han skulle kanskje bruke bildene til en jobbsøknad? Ikke vet jeg. Kanskje parken ser bedre ut etter han har ryddet den ferdig, men jeg kom meg fort ut derifra. En ekkel stemning over hele grøntområdet som var dekt av søppel og folk som ikke hadde husrom. Trist at noen lever sånn.
Jeg ville hjem, men mobilen hadde faretruende lite batteri igjen. Uten Gps finner jeg aldri tilbake til stasjonen. Jeg gikk på en ny bufferestaurant og den maten så mer fordøyelig ut. De kunne lade mobilen mens jeg spiste. Jeg tok meg god tid så mobilen fikk nok strøm. Etter dagens andre middag gikk jeg fullstappet ut igjen med nyladet mobil og nå ville jeg bare tilbake til leiligheta mi. Jeg gikk i retning sentralstasjonen og svetten rant. Det var fryktelig varmt i storbyen. Det er sommer nå og gå rundt i gatene tar på i sola. Byen er dekt av bygninger så selv om den ligger inntil havet er det lite vind i Niterói og varmen var intens. Forrige gang var det mye kjøligere. Nå ville jeg bare hjem. Reise alene er egentlig litt trist også. Reiseopplevelser bør deles synes jeg, selv om jeg var stolt av det jeg hadde fått til på egenhånd denne dagen. Jeg merket jeg gikk rundt med en god mestringsfølelse. Når jeg nesten var fremme på stasjonen dukket det opp et skilt.
Det sto :Mercado Municipal Niteroi. Ei matmesse tenkte jeg. Mange steder jeg har reist har sånne matmesser inne i store bygg der de har levende dyr, restauranter og barer og alle mulige matvarer i fra alle verdenshjørner. Det er umulig å ikke finne noe man ikke liker på sånne steder. Jeg måtte spørre om vei flere ganger. Jeg liker å spørre folk om veien. Da får jeg sosialisert meg også og jeg blir tryggere på både språket og meg selv. Alle skjønner hva jeg sier også, selv om jeg snakker gebrokkent portugisisk. Jeg spørr ofte gateselgere og da passer jeg på å kjøpe ei vannflaske i tillegg. Jeg tror det gikk med 7-8 små halvliterflasker iløpet av denne turen. Etter og endelig ha funnet frem på riktig vei og jeg endelig kom frem ble jeg så skuffet. Det var bare et vanlig kjøpesenter. Faktisk et lite og gørrkjedelig et. Det var bare noen butikker som solgte hovedsakelig alkohol der og ikke noe interessant. Vel, en butikk solgte pyntegjenstander fra Asia. Den store buddaen som kostet 24 tusen var kanskje interessant, men den hadde ikke fått plass i sekken jeg gikk med. Jeg tror ikke kona ville hatt den i stua heller. Jeg gikk skuffet ut igjen og trasket bort til terminalen og hoppet på første buss hjem.
Å reise alene er egentlig ikke noe gøy. Opplevelser skal deles. Den gode mestringsfølelsen derimot fikk jeg og oppholdetkortet mitt er i orden uten for mye stress. Vel, bortsett fra den litt grinete politikvinnen.
Brasilrundt 