Dette hadde jeg egentlig ikke lyst til. Konas familie skulle ut i bushen for å fiske. Jeg ville egentlig bare ligge i sofaen og sløve med en film. Sprade rundt i skauen med 2unger, svigermor og kona syntes jeg bare hørtes stressende ut. Jeg ville bli hjemme. Det er ofte sånn da kvinnfolka begynner å klage så er det bare å bli med. Noen kamper må man la de få og jeg ble med i en overlasset bil mens jeg følte meg som en slaget mann. Det gikk dog fort over. Naturen innover jungelen var imponerende og selv om jordveien var veldig humpete, og de to barna vi hadde med satt rastløse og tidsvis kranglet i baksetet var dette egentlig veldig alright.
Så skjedde det. Før vi var helt fremme fikk vi motorstopp. Ingen av oss kan noe om biler så vi pakket ut fiskeutstyret og gikk siste biten. Biltrøbbelet ordner vi da vi kommer tilbake. Vi så sjøen fra der vi ufrivillig parkerte og det var ikke lange biten å gå. Barnefølget fortsatte kranglinga, men heldigvis etter et kort stykke kom vi frem til en veldig primitiv, men sjarmerende restaurant. Det var i tillegg noen småhus etter veien. Sjarmerende og imponerende natur, men sånn hadde jeg nok ikke orka og bodd. Dette blir altfor øde.
Matstedet var bygget helt inntil vannet. Innsjøen var mye større enn jeg først trodde. Det var også en flott brygge og det tok ikke lang tid før alle var ute i vannet. Endelig fikk barna brukt opp noe av energien og jeg fikk tatt et avkjølende bad. Det føltes som jeg var i Amazonasjungelen. Når jeg hoppet fra brygga i innsjøen hadde jeg slanger i bakhodet. Jeg har sett filmsnutt på inter ett og jeg vet at på dette stedet blir de mange metre. Jeg slo det fort fra meg. Jeg klarte på mystisk vis å slappe av i vannet. Helt til de neste spørsmålene dukket opp. Er det alligatorer i sivkanten? Kan det være pirajaer her? Vi kom oss alle opp av vannet uskaddet. Det var klart for mat som man fikk bestilt matstedet. Etter inntat mat og drikke, som smakte godt for en billig penge var det endelig på tide å prøve fiskelykken. Vi gikk videre innover villmarka.
Lagoa Juturnaiba er navnet på innsjøen og det er ferskvann. Og jeg må si jeg gledet meg til å svinge fiskestanga og kanskje få noen matfisk med hjem. Jeg liker ferskvannsfiske bedre enn havfiske. Da skjønner jeg litt mer hva jeg driver med.
Vi hadde ikke med noe agn så jeg trodde kanskje vi skulle grave mark eller kjøpe mark på veien. Ingen av delene stemte. Svigermor dro fram et slags lite net formet som en sirkel og begynte å riste nettet i vannet i vannkanten. Det så ut som hun drev å filtrerte ut vann for å finne gull, men det som var igjen på brettet var en haug med små reker. Det er ikke mye mat på disse sa jeg. Dette er agnet vi bruker for å få større fisk fikk jeg som svar. Det tok ikke lang tid før vi hadde nok reker, men jeg hadde ikke troa på denne fiskemetoden. Intuisjonen min stemte. Etter noen timer hadde ingen av oss fått et eneste napp og vi bestemte oss for å reise hjem.
Etter vi kom frem til dit vi hadde parkert bilen hadde jeg håpet at etter noen timers hvile at den skulle starte automatisk. Selvfølgelig skulle den være tverr og bilen fortsatte som før. Helt død. Det var heller ikke lett å ringe til en taubil pga dårlige mobilsignaler i bushen. Heldigvis fikk vi tak i broren til svigermor som kom for å hjelpe. Han fikk liv i bilen, men den stoppet etter en kort stund. Da måtte han håndpumpe bensin til motoren på nytt. Det var vist noe feil på bensinpumpa. Den gikk bare et par km frem om gangen så måtte han gjøre hele prosedyren på nytt. De gangene den nekta å starte mptte vi taue den. Vi kom hjem tilslutt, men dette ble en stressende tur. Det er nok lettere å bare kjøpe fisken.
Brasilrundt 