Jeg markerte ut et sted på google maps for lenge siden jeg har hatt lyst til å besøke. Jeg måtte vente på en gyllen anledning. En dag både jeg og kona hadde hele dagen til rådighet. Stedet jeg hadde sett ut var en tursti ved navn Trilha praia do Pneu som lå på motsatt side av laguen vi bor ved. Naturperlen tilhører byen Arraial do Cabo, men jeg tror ikke stedet er så kjent. Vi dro ut mitt på dagen fra Iguaba Grande. Vi fulgte veien som ledet oss rundt lagunen og ettersom vi måtte gjennom strandbyen Araruama startet vi dagen med en middag der. Jeg synes porsjonen var i minste laget så vi tok en dessert også Jeg kjøpte den største isen de hadde før vi dro videre. Jeg angret bittert. Jeg ble så utrolig stinn.
Vi tok en avstikker for å komme til reisemålet. Veien var sandaktig og ekkel å kjøre på. Vi har liten bil med små dekk og i periodevis var jeg redd for å kjøre meg fast. Vi hadde en pickup foran oss som plutselig bråstoppet. Jeg skjønte lite hva som foregikk. Et lite barn satt på lasteplana. Han kunne ikke være mer en 7-8 år. Han pekte på veien da de kjørte videre for å demonstrere noe for oss. Der lå det en slange. Vi stoppet også foe å sjekke den ut. Den var død. Sikkert ihjelkjørt. Jeg tror det var en koralslange, og den er giftig. Jeg har sett den samme slangen før i Brasil. Kona ble litt redd for å ta turstien til fots. Hun liker ikke disse krabatene. Like etter kom vi frem til der stien startet. Det var mange biler som hadde parkert der. Mange som grillet og drakk øl. På en Mandag? En liten bar var det noen som hadde satt opp inne i bushen også, helt inntil vannet. Enkel bygd, men innbydende og koselig.
Vi hadde planlagt å gå tur og ikke drikke så vi satte beina fatt for å komme frem til en turistattraksjon som heter Pontal da praia do pneu og den ligger i enden av turstien. Det var lett å gå innover, men kona hadde slanger i bakhodet. Og hun som maser om teltturer i hytt og pine. Jeg må si vannet var krystallklart. Det virker som vannet er mye klarere på denne siden av lagunen. Der vi bor til vanlig er det ofte gjørmeaktig.
Det tok ikke så lang rid før vi var fremme. Jeg tipper turstien var på ca 1km eller 2. Helt overkommelig for de fleste, selv for en som t.o.m hadde forspist seg på iskrem og ei frøken som var livredd slanger. Det var såpass flott natur på enden av stien så vi ble gående rundt der en stund. Man får en spesiell ro på seg når man ferdes i naturen. Flere som har det sånn?
Vi gikk tilbake og bestemte oss for å avslutte turen på den ene baren. Baren ble også artikkebildet på dette reisebrevet. Det ble forresten bare vann på oss denne dagen.
Brasilrundt 