Noenganger tar man en impulstur som virkelig overrasker. Ingen planlegging overhodet og stedet lå rett utenfor huset vårt i Iguaba Grande. Kun litt ovet en kilometer å gå. Det viste seg etter vært at turen ble noe lengre. Den første veien vi skulle ta var stengt pga bygging.
Jeg hadde med en turkamerat også. En 8år gammel gutt som ville være med. Eller var han 10? Han snakket kontinuerlig og likte tydeligvis å få være med og mesteparten av hva han sa fikk jeg ikke med meg. Kona ble igjen hjemme. Noe annet hadde overrasket meg. Hun har blitt litt lat i det siste. Nevøen hennes som var på besøk hos oss hadde mer enn nok av energi så da ble det vi to som tok bena fatt.
Stedet het Caixa d’aqua eller vannboksem direkte oversatt. En enorm vanntak som er satt opp i høyden på et berg som sikkert gir vann til noen husstander i nærheten. Jeg må si turområder og toppturer er en aktivitet jeg virkelig liker bedre og bedre. Jeg trodde jeg hadde sett det meste i Iguaba Grande. Tilfeldigvis så jeg dette stedet på kartet. Jeg hadde ikke de største forhåpningene, men dette er en tur jeg vil ta en gang senere også.
Jeg ble fort svett i panna. Det er varmt på kveldene her og lite vind. Litt sliten i hodet også. Guttungen jeg hadde med meg snakket på inn og utpust og hadde tydeligvis uendelig med energi. Man skulle vært ung igjen. Den eneste gangen han ble rolig var når vi passerte noen bjeffende hunder. Jeg skjønte han godt. De var litt aggressive og i tillegg fulgte to av dem etter oss noen meter. Når de mente vi ikke var noen trussel stakk de videre. Sikkert for å plage noen andre fotturister. Fine i pelsen. De hadde nok noen eiere et sted. Hvorfor de lar de springe løse kan man lure på.
Etter gåing på asfalt, brostein og litt feilgåing, hovedsakelig rett opp i oppoverbakker, kom vi frem til et veldig primitivt sted. Et nabolag med noen veldig enkle hus. Halvferdige små murbygg med enkle plåttak med halvnakne små barn lekende ute. Lekene var noen kvister de hovedakelig sprang etter noen frittgående høner og skremte livet av. Den eneste takken de får for å gi familien egg. Stakkars dyr.
Den siste biten var en hullete jordvei som ledet oss frem til utsiktsposten. Her var det vakkert. Det var en veldig sliten villhund der også, som var livredd oss når vi kom nærme. Sannsynligvis blitt mishandlet av noen mennesker. Finnes folk som behandler dyr veldig stygt og denne hunden var ikke glad i mennesker. Jeg fikk den på kameraet før den pilte av gårde Den var to.m redd guttungen som var med på turen. Og han er av den empatiske typen. Jeg hadde ikke noe mat jeg kunne gi til denne magre gatehunden.
Vi ble gående mye rundt for å ta bilder. Eneste problemet var at gutten jeg hadde med var veldig redd høyder. Like redd høyder som hunden var redd for oss. Han fikk jobben med å ta bilder mens jeg prøvde å posere. Da slapp han å nærme seg noen bratte bakker. Jeg synes det ikke var så høyt, men så er jeg en del eldre også. Utsiktsbildene ble utrolig bra og dette ble en flott tur selv om jeg syntes veldig synd på den slitne hunden vi møtte på.
Brasilrundt 