Jeg begynner å bli godt kjent i den lille strandbyen São Pedro. Jeg tror jeg har vært innom de fleste stedene det er å se, ihvertfall i sentrum. Det er nok fortsatt noen naturperler som jeg må utforske en dag, og kanskje en og annen turistattraksjon.
Byen er liten, og det er ikke så mye å se i sentrum. Den er ikke spesielt innbydende eller vakker heller, bortsett fra kirka som er bygd på toppen av en bakke og skuer over sentrum, har den ikke rare arkitekturen å vise frem. Jeg synes det fortsatt er koselig og spasere rundt uten mål og mening. Joda, denne lille byen er litt sjarmerende.
Det er et sted jeg har lyst til å besøke, og det er et museum ved navn Casa Da Cultura. Sist gang fant jeg ikke bygget. Jeg prøver lykken en gang til, denne gangen med kona som guide. Hun har vokst opp i byen. Hun fant stedet med engang, og jeg gikk rett forbi det sist gang jeg var her. Kanskje ikke så rart. Dette var et bygg som ikke skilte seg ut i det hele tatt. Faktisk litt stusslig. Dårlig vedlikeholdt.
Vi måtte skrive navnet vårt i gjesteboka før vi gikk inn. For et skuffende sted. For en dårlig atmosfære. Lav ekkel musikk og merkelige malerier på veggene som en 6åring hadde klart og laget. Rart at kommunen bruker penger på å lønne de som jobber på dette patetiske stedet. Totalt bortkasta skattepenger. Jeg så lite til de ansatte også. Tror de satt på kjøkkenet og drakk kaffe.
Det var en film som de spilte av inne der også. Bak noen støvete forheng. Vi gikk inn for å se filmsnuttet i mørket. For noen rare greier. Svart hvitt film med ekkel musikk der ei dame gikk rundt i noe som så ut som et mentalsykehus. Hun minte meg litt om hun dama som krabbet ut av tvskjermen av den gamle ringfilmen som slapp ut for over 20år siden. Jeg og kona kom oss fort ut igjen. Dette var bare et utrivelig sted og vi kommer nok ikke tilbake til dette stedet. Noenganger svarer ikke stedene til forventningene våre og Casa da Cultura i São Pedro da Aldeia var et av de turistattraksjonene.
Brasilrundt 