Her er det en stund siden jeg har vært. Den lille strandbyen São Pedro da Aldeia. Vi bor i nabobyen og det er ikke lange bilturen dit. Det er et sted I denne byen jeg har hatt lyst til å se på nærmere. Alltid har vi bare kjørt forbi i full fart pga høy trafikk, og hver eneste gang har jeg sagt at jeg skal stoppe der. Det gjorde vi idag. Stedet vi stoppet på var selve strandgaten som leder besøkende inn til selve byen. Veien er som nevnt veldig trafikkert, spesielt på helgene. Derfor tok vi turen mitt i uka, mitt på dagen. Det er noe mindre biltrafikk da. Det er hovedsakelig skiltet som sier navnet på byen man legger merke til i området. Selvfølgelig ble det et bilde når vi endelig fant et sted å parkere. Vi var ikke de eneste. Jeg har alltid sett biler parkert her. Det er vist normen å sette opp sånne flotte skilt i Brasil. Jeg ser de i de fleste byer og det stopper alltid folk for å ta bilder. Kanskje ikke så rart. De er alltid flott satt opp, på et perfekt sted, med hav, utsikt eller strand i bakgrunnen til stor begeistring for turister som meg. Flott reklame for byen.
Selve strandgaten er ikke av de lengste, men verdt å ta turen. Det er enkelt å ta gode bilder her når man får lagua de Araruama i bakgrunnen. Som nevnt er det litt trafikkstøy da man går der, men de kjører ikke der fotgjengerne går. Når man spaserer etter stranden og lagunen får man sin helt brolagte vei for seg selv. Da får man tåle litt bilstøy fra motorveien ved siden av.. Det er en fryd å besøke dette stedet. Kona derimot var ikke helt enig. Hun hoppet over hele turen. Området imponerte ikke henne. Hun er tross alt vokst opp her. Jeg er i himmelen når jeg går her. Hun foreslo at hun tok bilen inn til selve byen, mens jeg tok spaserturen alene. Hun var i tillegg sulten. Grei deal. Når kona ikke vil og i tillegg er sulten har jeg en liten mistanke at det kan bli et dårlig selskap.
Jeg gikk hele veien. Ettersom kona dro hadde jeg vel heller ikke noe valgt. Det var satt opp noen treningsapparater etter veien der folk kunne trimme seg til en flott strandkropp. Jeg liker å trene, men denne dagen har jeg satt av til å bare nyte livet. Noen bilder, litt sol og den behagelige brisen fra havet. Går det ann å ha det bedre?
Jeg passerte en stor flott park når jeg endelig kom frem til sentrum. Skal si jeg ble svett. Den brasilianske sola tar på og det er viktig med solkrem. T-skjorta var helt gjennomsvett og jeg merka jeg lukta. Kona var ikke å finne så jeg måtte finne meg et ensomt sted i parken for å hvile beina litt. Gjennombløt av svette ville jeg ikke møte på noen som kanskje ville slå av en prat. Brasilianere liker nemlig å snakke.
Når jeg endelig fikk tak i min bedre halvdel avsluttet vi dagen på en liten bortgjemt café med navn Atelie de Sabor. Et par kaffekopper i det dyreste laget, men til gjengjeld smake de himmelsk. Vi var også alene så den eneste som hovedsakelig ble plaget av den gjennomsvette t-skjorta mi var meg selv.
Brasilrundt 