Det var det kona startet dagen med å si til meg. Du ser ut som wolverine. Det var hårsveisen hun sikta til. Ikke den veltrente kroppen til Hugh Jackman. Da var det å finne et sted som klipper hår. Frisør, eller barberaria som det kalles i Brasil, de er det mange av overalt, inkl. São João de Rei, byen vi fortsatt befinner oss i. Det var billig i denne byen også, 15reais. Etter hårklippen følte jeg meg som en ny mann og jeg og kona gikk videre.
Det finnes så mange kreative måter brasilianere klarer å tjene penger på. Det myldrer av selgere i parker, gatemusikanter, tiggere og andre folk som klarer å tjene til sitt daglige brød med kreative idéer. Jeg fikk øye på en sjonglør som sprang ut i veibanen hver gang det ble rødt lys for å underholde de ventende sjåførene med sine sjonglekunnskaper for å tjene en slant. Jeg tok et bilde av han og kona ga han litt penger. Jeg tror det er et stressende og hardt liv sånne lever. Jeg så ingen andre bilister som ga han penger. Jeg har ofte lurt på hva som får noen til å velge en sånn livsstil. Altfor uforutsigbart å ikke ha en fast inntekt og ikke vite når neste måltid vil bli. Fyren så avslappet og rolig ut, noe alle sånne virker.
São João de Rei er en vakker by og jeg liker meg godt her. Det er en romantisk by når man går rundt i sentrum og arkitekturen tar deg med tilbake til kolonialtiden. Alle de vakre kirkene fra 1700tallet og vakre smale brolagte gater med gamle vakre bygg på hver sin side gjør at det blir en romantisk by å gå rundt i med sin bedre halvdel.
Byen er jo kjent for en rik matkultur i tillegg. Matretter med røtter tilbake til slavetiden, gullrushet og kolonialtiden og portugiserne. Maten har vi kanskje tilgode og oppleve. Jeg har spist flere ganger på et bakeri, det aller beste bakeriet jeg har spist på siden jeg flytta til Brasil. Varme middagsretter har det blitt lite av. Middagen denne dagen tok vi på et kjøpesenter på vei hjem. Kanskje ikke den mest spennende plassen å spise på, men vi ble mette ihvertfall. Vanlig buffé, som var litt i dyreste laget.
Jeg kom borti en litt uheldig situasjon når jeg måtte gjøre mitt ærend på senteret. Jeg hadde litt trøbbel med å finne igjen riktig toalett, og når jeg kom frem og spurte en mann som sto foran speilet om dette var en herredo ble fyren hissig. «Du må da vel se at jeg er en mann», freste han. Kanskje det var et dumt spørsmål fra min side, men til mitt forsvar hadde fyren langt hår og ringer i ørene. Jeg tok meg god tid inne i båsen så jeg var sikker på at mannen hadde gått når jeg var ferdig.
Brasilrundt 