Jeg har jo den uvanen at jeg glemmer tid og sted når jeg reiser. Jeg blir helt målløs av bygg, blir oppgiret når jeg ser nye ting og hvis man ikke følger med skjer det ulykker. Når jeg sprang rundt i byen i går og fikk øye på noe fascinerende, et gammelt kirkebygg på toppen av et berg, fikk jeg igjen den ut av kroppen opplevelsen. Jeg sprang dit så fort jeg kunne, med brasilianske slipperser og en ryggsekk med diverse i, og tuppa stortåa rett i en opphøyet veikant så skinnfilla fløy og blodet rant. Steike så vondt. Om jeg fortsatt sprang opp på toppen og tok bilde av kirka? Selvfølgelig. Den var dog ikke så imponerende på nært hold. Jeg ble litt skuffa når jeg sto foran den mens blodet rant.
Smertene ble verre når jeg kom hjem i leiligheten. Tåa lå å dunka og pulserte utover kvelden. Fin måte å telle hjerterytmen og ta blodtrykket på. Det gjorde jeg for en stund siden uansett og alt sto bra til, da på et legekontor. Selv med ei vondt tå skal jeg ut idag for å utforske byen.
Jeg fikk jo lest en del om denne byen i går kveld. Litt historie om stedene man besøker lærer man mye av. Og det er litt rart å tenke på at går man langt nok tilbake i tid var det indianere ved navn Puris som holdt til på dette stedet. Den gang var det selvfølgelig ingen by og de levde nok mye mer primitivt enn oss. Byen ble til når en brasilianer ved navn Lourenço Costa fant gull i et fjellområde i 1704. Etterhvert ble det funnet flere steder med gull og gullrushet var igang.
Mens jeg gikk nedover den asfalterte kirkebakken, litt haltende pga den vonde tåa dukket plutselig kona mi opp på andre siden av veien. Hun gikk ut i forveien og hadde allerede funnet ei skravlebøtte av et kvinnfolk som var kjent i byen. Hyggelig dame som forklarte litt om hvor diverse severdigheter lå. Hun plukket raskt opp dialekta mi og spurte hvor jeg var fra. Hun mente folka og inkludert henne hadde en sterk dialekt også. Den kalles mineiro og skal visst være ganske populær i Brasil. Jeg hørte ikke så veldig stor forskjell. Kanskje jeg ikke snakker portugisisk bra nok enda. Hun veiledet oss til et sted kona ville se, et gastronomisk senter et stykke unna. Delstaten er kjent for mat så kanskje det blir noen matopplevelser der.
Skuffende, akk så skuffende. Et lite slitt bygg det solgtes frukt, krydder og litt andre ting fra forskjellige boder. De steinkasserollene var kanskje interessante, men jeg har ikke mulighet til å bære rundt på ett kasserollesett i Minas delstaten uansett. Dyre var de også.
Jeg stakk til parken like ved og det var nok av uteliggere der. Jeg ville ikke bry de og stakk videre til kirka like bortenfor.
Den har jeg passert flere ganger siden jeg kom til byen. Ettersom kona ble igjwm på matsenteret, og jeg visste hun kom til å bruke en evighet. stakk jeg innom denne kirka også. Det var ikke gratis her heller, men måtte betale litt for å gå inn. Det er mye penger i religion. Kirka het Igreja de Nossa Senhora do Carmo.
Selve bilde av kirka brukte jeg som artikkelbilde. Jeg synes den var fryktelig lik Igreja de São Francisco de Assis. En annen kirke jeg besøkte første dagen i byen. Hva mener du?
Brasilrundt 