Denne dagen startet ikke så bra. Først gikk jeg til matbutikken og kjøpte det dyreste brødet jeg noengang har gjort i alle mine år i Brasil. 19.50 Reais måtte jeg punge ut. Hadde jeg visst prisen på forhånd hadde jeg hoppa over frokosten. Jeg betalte og tok brødet under armen og mumlet «Stive priser i Tiradentes» , mens jeg slukøret gikk min vei. Heldigvis kan ingen norsk i denne byen her. Jeg bestemte meg i tillegg og ta en helt annen vei tilbake. Jeg er av den typen at jeg tror jeg har god retningssans mens jeg egentlig aldri helt vet hvor jeg er. Selvfølgelig gikk jeg meg bort. Jeg fikk til min overraskelse øye på ei ny kirke jeg ikke hadde sett. Det ble et bilde. Jeg nekta å bruke google maps for å finne tilbake til sovestedet. Jeg måtte gi meg tilslutt. Jeg gikk bare rundt i ring og var bekymret for at kona skulle sulte ihjel før jeg kom hjem med verdens dyreste brød til frokost.
Vi hadde begge lyst på øl denne dagen. Men vi har bestemt oss for å ikke drikke på denne turen. Vel, lommeboka har vel egentlig bestemt det for oss. Kona tok istedet en treningsøkt på sovestedet. Det går en hovedvei like forbi huset og plutselig stakk ei forbigående dame hodet inn gjennom vinduet i stua. Steike så creepy dame. Hun snakket kontinuerlig mens hun konstant smilte. Vet ikke helt hva som feilte dama. Ingen av oss fikk egentlig tak på hva hun ville heller. Hun spurte bl.a om vi kjente byen. Kanskje hun ville spørre etter veien? Plutselig så gikk hun smilende videre. Vi lukket raskt alle vinduene etter hun stakk.
Etter treningsøkta, den merkelige kvinnen og verdens dyreste brød til frokost gikk vi ut. Vi gikk oss bort for å finne ei brønn. Google maps viste feil sted, men den lå i nærheten. Poço het turistattraksjonen vi var ute etter. Direkte oversatt betyr poço nettopp brønn.
Vi tok følge med en guide som tilfeldigvis gikk med en gruppe turister forbi oss. Brønnen ble brukt for å bygge kirka Igreja Matriz de Santos Antonio som ligger like ved ifølge guiden. Selve kirka har jeg skrevet om tidligere. Jeg følte meg litt sleip ettersom jeg ikke betalte for turen. Veien til brønnen var en brolagt smal vei. Det var nok slavene som ble gående på den veien for å bære vannet til kirka som ligger like ved. Rart å tenke på. Litt ekkelt også for å være ærlig.
Vi gikk tilbake til sovestedet vårt for å slappe av der. Når vi skulle legge oss den kvelden sjekka vi om døra var låst flere ganger etter det merkelige visitten av den spesielle kvinnen. Vi sovna dog tilslutt.
Brasilrundt 