Endelig fremme. Jeg kjørte hele veien. 150,5 km i en liten bil, i et annet land, i en helt fremmed delstat. Det er ikke så verst for en nordmann fra landsbygda i Norge. Det ble kun et stopp for en kaffe. Flott natur i Minas Gerais, delstaten vi reiser rundt i, men den forandrer seg ikke. Det blir faktisk litt ensformig landskap etter en stund. De grønne fjellene blir kun brutt opp av noen falleferdige tettsteder. Faktisk litt deprimerende. Kjøreturen var i perioder litt nervepirrende også. Det er mye tungtransport etter hovedveien og jeg ble flere ganger klemt mellom 2 lastebiler. En foran og en bak. Ganske stressende når man kjører en liten 1liters bil som egentlig egner seg best til bykjøring. Det lukter en oppgradering snart.
Vi ble vitne til en nesten ulykke også. En lastebil tok en stygg forbikjøring så lastebilen han passerte fikk sleng. Det kunne gått galt. Heldigvis klarte sjåføren å rette opp sladden før han dro av veien. Sånt er skummelt.
Passerte noen høye bruer og jeg merket jeg ble veldig preget av angst. Det regna litt i perioder så kjøreforholdene var ikke av de beste, men veiene var gode å kjøre på. Fin asfalt, brede og ingen hull man kan punktere i. Allikevel var jeg mye redd og jeg vet ikke hvor redselen kom fra. Jeg besøkte noen utsiktspister i Juiz da Fora og jeg fikk mareritt pga høydene i ettertid når jeg skulle sove. Kanskje derfor.
Bensinlampa begynte i tillegg å lyse når kvelden kom. Ekkel opplevelse i seg selv. Det skjedde selvfølgelig mitt i ingenstedsland i Minas, langt unna reisemålet vårt Tiradentes. Vi kom heldigvis frem i tide til Tiradentes og fikk stoppet på en bensinstasjon. Vi kom frem sent på kvelden. Vi dro litt for sent av gårde pga kona absolutt måtte sende tableten sin på reparasjon i Juiz da Fora. Hvorfor hun skulle styre med det rett før avreise vet jeg ikke. Men en liten krangel i bilen ble det.
Vi startet kvelden med Picanha på en restaurant som het Paz do Interior i Tiradentes. Turens dyreste måltid til nå. Jeg gikk i svime pga sult og trøtthet. Jeg orka ikke tenke på å spare penger. Det kom en kosesyk hund til bordet også. Plutselig ble jeg i bedre humør igjen. Selvfølgelig ga jeg den litt mat. Synes den var litt tykk til å være en gatehund.
Vi fant et billig sovested mens vi spiste maten og booka for flere netter. 110Reais per natt for et lite koselig hus nær sentrum.
Jeg gleder med til å utforske byen. Denne har jeg hørt mye positivt om. Nå skal det derimot soves, forhåpentligvis lenge. Nå er jeg sliten. God natt
Brasilrundt 