Dette blir den siste turistattraksjonen i denne byen. Vi må snart komme oss videre, men først er det et sted jeg vil se før vi pakker sammen og sier takk for oss Juiz de Fora. Og det er en utsiktspost som ligger ett stykke utenfor sentrum som heter Mirante Linhares. Det skal også ligge et fjell der som heter Morro Adonai. Jeg og kona er spente og jeg fikk æren av å være sjåfør dit.
Utrolig kronglete å kjøre i byen. Mye trafikk i sentrum og jeg brukte litt tid på å komme meg til veien som ledet oss opp i høyden. Bykjøring er kanskje ikke min sterke side, men jeg har ikke vært borti noen kollisjoner på all den tiden jeg har bodd i Brasil. Kanskje jeg vet hva jeg driver med allikevel? Litt selvskryt er lov.
Vi passerte noen slibrige nabolag i høyden, men jeg synes sånne små samfunn er sjarmerende. Selv om de stedene aldri vil vinne en pris for byens beste arkitektur virker folk til å ha et avslappende forhold til det meste i livet. Rolige anlagt med all verdens tid. Jeg snakker selvfølgelig ikke om slumområder. Der er nok levesituasjonen en helt annen. Men her, på dette stedet, var det faktisk ganske så fint.
Veien tok oss høyere og husene forsvant og selvfølgelig skulle kona sette seg på bakbeina. Dette blir for høyt, dette tørr jeg ikke. Slipp meg av her nede, på et totalt fremmed sted i et nabolag vi ikke kjenner i det hele tatt. Skjer hver eneste gang og jeg må hver eneste gang overbevise henne om at det kommer til å gå bra.
Veien ble utrolig smal. Jeg møtte mange syklister. De sykla foran meg, raskere enn jeg turte å kjøre. Det gikk helt fint. For en gangs skyld irriterte jeg meg ikke av syklister som sperret veien. Her var det så smalt og så høyt at bilen knapt beveget seg forover. Jeg var livredd rett og slett. Høyder skremmer og fascinerer meg, men når bilen kom nærme kanten på fjellet og det var hundrevis av meter rett ned, merket jeg svetten silte nedover ryggen pga ren redsel. Den kunne jeg jo ikke vise til kona. Jeg overbeviste henne nettopp at dette kom til å gå kjempebra. Syklistene foran meg fortsatte også i samme tempo, ubekymret om hva som hadde skjedd hvis de syklet over kanten og rett ned i den sikre død. For noen tøffinger, tenkte jeg.
Første stoppested ble Monte Adonai. Her var det vakkert, og utrolig varmt. Jeg trodde jeg skulle smelte. Området var såpass stort så jeg var ikke kjemperedd når jeg sto der. Jeg turte dog ikke gå altfor nærme kanten. For en utsikt over byen. Noen hadde skrevet navnet på fjellet i gresset også. Vet ikke hva de hadde brukt, men stilig var det.
Neste stoppested var selve utsiktsposten Mirante Linhares. Enda vakrere. Enda litt høyere. Og litt bedre utsikt. Jeg merket jeg grudde meg til å snu bilen for å reise tilbake. Det gikk heldigvis fint.
Det jeg frykta skjedde. Det kom en møtende bil på tilbaketuren. Da ble det å ta hvem skal rygge først krigen. En diskusjon der ingen sa noe, men begge bare tittet vettskremt på hverandre, fra hvert vår sjåførsete, fra hver vår bil. Motstanderen nektet å rikke på seg, og jeg måtte bare innse tapet, sette bilen i revers mens kanten på fjellet lå rett utenfor vinduet. Heldigvis er jeg nesten like god til å rygge bakover som å kjøre fremover og vi kom oss helberget ned igjen. Som nevnt tidligere i innlegget, litt selvskryt er lov.
Brasilrundt 