Dette ble for tøft. Denne turen ble altfor høyt oppe. Jeg er nok en av de som trives best på bakken.
Vi er fortsatt i Juiz de Fora. Vakker by, og den har virkelig vokst på oss begge. Både jeg og kona liker oss bedre og bedre her. Dette er en typisk storby med myldrende folkeliv. Men denne byen har også flott natur og noen høyder man kan bestige. Vi har sett ut en turistattraksjon som ligger oppi fjellet. Dit dro vi idag. Eller nesten ihvertfall.
Dagen startet i grått vær, men heldigvis forsvant de gråe skyene og goværet kom. Vi skulle opp til toppen av Mirante do Morro do Imperador. En populær utsiktspost som scorer høyt på Google. Vi gleda oss. Problemet var at vi gjorde en liten feil. Men ikke bevisst selvfølgelig. Vi gikk etter google maps og for de som er litt kjent med det digitale kartet vet kanskje at man kan trykke på ikonet bil eller ikonet gående person. Ettersom vi skulle ta beina fatt trykte vi på den gående mannen. Eller kona mi som var kartleser rettere sagt. Problemet var bare at kartet viste oss korteste vei til fots og det var opp fjellet på en smal tursti.
Det var kronglete allerede starten på stien. Det var så sykt bratt så vi måtte hjelpe hverandre bare for å komme oss opp det første hinderet. Jeg måtte bruke overtalelsesevnene mine for å få kona til å fortsette. Hun ville snu, og det hadde nok vært den beste løsninga. Vi gikk uansett videre etter en liten diskusjon. Flott natur og utrolig mange vakre bambustrær på begge sider. Terrenget ble i periodevis ganske lettgåerlig også selv om det tidvis var noen veldig bratte områder.
Jeg begynte å tvile litt på konas kartleserkunnskaper. Hvis dette er et populært turiststed, hvorfor er det ingen her? Ikke en eneste person har vi sett til nå, eller hørt. Jeg spurte kona hva hun mente. «Er det ikke rart at vi er totalt alene her. At det ikke er en eneste person, en eneste lyd fra et medmenneske, hvis stedet skal være så populært. Dette er umulig riktig vei». «Jo, det er det» fikk jeg som kort svar tilbake. Vi gikk dermed videre.
Trærne forsvant etterhvert på turen og plutselig sto vi på det nakne snaufjellet. Utsikten over byen ble klarere og jeg følte meg fryktelig liten. Kona gikk bak og mente at dette går helt greit, bare å fortsette. Steike så redd jeg var. Fjellet ble enda brattere og jeg måtte sette meg på huk. Kona passerte meg på stien, nesten litt arrogant, og tok over styringa. Det ble dermed noen meter til før jeg på nytt måtte huke meg ned. Dette var høyt og sykt bratt. Utsikten var upåklagelig og jeg fikk skjelvende tatt et bilde stående før jeg atter engang satte meg ned igjen.
Dette var bare å avbryte først som sist. Jeg vil ikke risikere å bli henta av helikopter mens jeg sitter gråtende på ei steinhylle på snaufjellet i Juiz de Fora. Jeg er en mann tross alt. Hva ville folk tenke da?
Det viste seg jo senere at det faktisk går bilvei helt frem, noe jeg hadde en mistanke om på turstien. Noen fine bilder ble det ihvertfall, og en historie som sikkert kommer til å bli gjenfortalt av min kone til venner og bekjente når vi er hjemme igjen. Den starter vel noe sånt som dette: Nordmannen som satt gråtende på ei fjellhylle i Juiz de Fora
Brasilrundt 