Jeg våknet altfor tidlig. Stå opp ved 5tiden når man er på ferie er ganske bortkastet. Frokosten på hotellet er ikke åpen for gjestene enda heller. Jeg var sulten og stakk ut for å finne et sted å spise. Jeg vekte resepsjonisten som tydeligvis sov på bakrommet som låste opp døra. Jeg fikk litt dårlig samvittighet fordi jeg vekte han. Jeg får gi han tips når vi sjekker ut igjen som plaster på såret.
Selv om det var grytidlig var det faktisk noen folk som hadde stått opp. Dagene starter tidlig i Juiz de Fora. Ved siden av hotellet ligger det en park jeg passerte kvelden i forveien. Praça Dr. João Penido ligger ikke mer enn 1 minutt unna og der var det allerede et par bakerier oppe. Jeg tok meg en liten kaffe og en brødblings for å få tiden til å gå. Jeg liker byen jeg. Jeg vil faktisk si jeg storkoser meg. Nå får jeg endelig kjenne på bylivet igjen. Se travle folk som skal rekke bussen tidlig og folk som rigger til bodene sine for å selge diverse mat og annet til travle forbipasserende gjør meg litt tankefull. Kanskje det er i byen jeg hører hjemme? Jeg synes selvfølgelig litt synd på uteliggerne, men de er overalt. Ingenting man får gjort med sånt. Mitt i min filosofiske tankeverden våkna jeg brått av et hår som var i kaffen og brødet jeg spiste på var borte for lengst. På tide å komme seg tilbake på hotellet. Kona må da vel ha våkna nå.
Det hadde hun og etter litt morgenstell ble det en ny frokost på hotellet. Grei Frokost, men jeg synes det ikke så rent ut der vi spiste. Lukta litt rart også. Brødskivene tok jeg ved vinduet som var åpent. Friskere lukt der. Jeg begynner å skjønne hvorfor hotellet scoret lavt på booking.com. Det går uansett fint for min del. Jeg er ikke så nøye på det. Kloakklukt mens jeg spiser derimot kunne jeg nok klart meg foruten.
Jeg og kona stakk tilbake til Praça Dr. João Penido. Det hadde blitt fryktelig mye mer liv i området litt senere på morgenen. Det er lett å bruke opp tid i Juiz de Fora. Alt er så nytt. Det virker som alle har hastverk. Det pulserende bylivet er litt av en overgang fra der vi dro fra. Iguaba Grande. Hjembyen vår har ikke i nærheten av sånne folkemengder som denne storbyen har. Jeg savner ikke landsbygda vår et sekund enda. Turen har nettopp startet og nå skal vi på en utsiktspost. Det stedet kan dere lese om i neste artikkel.
Brasilrundt 