Da er vi fremme. For en biltur. For en kjøreopplevelse. Når jeg reiser som vi gjør nå får jeg en indre ro i meg. Jeg vet ikke hvor den kommer fra. Alt av stress, angst og uro forsvinner et sted på veien. Livet er helt herlig og frihetsfølelsen man får når man legger ut på sånne bilturer er ubeskrivelig. Vel, noen stressede situasjoner var vi kanskje borti. Som f.eks han som hoppa uti veien for å tydeligvis ta selvmord, eller kanskje han var rusa på et eller annet. Jeg svingte unna og unngikk han såvidt.
Litt stressende når vi passerte Rio de Janeiro også. Mye trafikk og jeg hadde i tillegg et lite koffeinsjokk. Kona var treg og jeg måtte vente i timesvis før avreise. Jeg tror jeg drakk opp 2kanner med kaffe. Overdriver ikke engang. Men vi velger å fokusere på det positive. Ferien blir bedre da. Jeg kjører jo i tillegg med ugyldig førerkort 4året på rad. Ingen kontroll heldigvis.
Juiz de Fora ligger ovenfor Petropolis, og vi passerte byen når vi kjørte hit. Vi tok hele turen uten overnatting. Det var målet. Det frista å stoppe i fjellbyen petropolis, men den tilhører Rio. Denne turen skal dreie seg om Minas Gerais og da ble det strake veien til en helt ny delstat.
Jeg kjørte hele veien. 281km og tok kun et stopp. Det var på fjellveien opp til min favorittby Petropolis. Sjåføren må ha mat og vi stoppa på en halvferdig restaurant der bygningen virkelig trengte en oppussing. Det var slitte vegger og man kunne se upussede murvegger som trengtes å ferdiggjøres. Maten var helt grei og jeg er ikke så nøye på standarden uansett. Buffé. Jeg fylte opp full tallerken. Det eneste jeg egentlig ikke likte på stedet var det svake lyset på badet. Heldigvis så jeg det skimte hvitt der doskolen var og pga rikelig med erfaring tror jeg det meste kom dit det hørte hjemme.
Eieren av spisestedet ville vise oss rundt på eiendommen. Han minte meg litt om en god gammeldags hippie. Det meste var halvferdig på hele tomta, men det var allikevel et interessant overnattingssted han hadde bygd opp over tid. Hele området var dekket av vill natur og flotte fjell. Jeg elsker sånn naturlandskap.
Det var flere bassenger som ble fylt opp av fjellvann som var bygd i forskjellige høyder på stedet. Det så ikke så rent ut. Jeg har ingen aning hva slags filtreringssystem den middelaldrende fyren hadde, men det frista lite å bade. Kona likte ikke stedet, men jeg synes sovestedet var fint. Jeg kunne tenkt meg å komme tilbake. De primitive små hyttene som var bygget av bambus og diverse planker så kanskje ikke så solide ut, men når jeg gikk inn i en av de datt jeg ihvertfall ikke gjennom gulvet. Jeg veier 100kg. Jeg spurte om tillatelse til å ta bilder av eiendommen hans til de som lurte. Jeg spørr alltid om sånt.
Jeg har kjørt oppetter disse fjellveiene før og klimaet er annerledes. Ofte regn og tåke. Det var det denne gangen også og jeg var like redd bak rattet som jeg alltid er i sånne situasjoner. Jeg så i periodevis knapt bilen foran meg. Jeg misliker denne 1liters bilen vi kjører når det blir bratt også. Den drar så dårlig. På en sånn langtur hadde jeg foretrukket en større bil. Det får bli i fremtiden.
Tåka lettet når vi passerte Petropolis og vi krysset grensa til en ny delstat. Minas Gerais er helt fremmed for både meg og kona. Ingen av oss har vært her før. Naturlandskap var litt sånn som jeg forestilte meg. Grønne berg og daler. Rancher som driver kvegdrift. Jeg ble mest imponert av hvor bra veier det var. Joda, den var veldig svingete i perioder, men asfalten virket helt ny overalt. Det er nok en del tungtransport etter disse veiene og infrastruktur er nok ikke noe de har spart penger på i Minas. Jeg har ingen anelse om hvor mange bomstasjoner vi passerte. Jeg kom ut av tellinga. Litt sånn som å kjøre bil hjemme i Norge.
Vi brukte 6timer på turen. En evighet. Ifølge gpsen skulle det gå på ca 4t. Vi har dog ikke noe stress. Vi koser oss når vi er på tur. Jeg og min bedre halvdel er uansett endelig kommet frem til reisemålet og dette kan fort bli en spennende tur.
Brasilrundt 