Jeg ble invitert med på rekefiske av svigermor og noen andre familiemedlemmer av kona i Cabo Frio. Det er noe jeg ikke har vært med på tidligere og da måtte jeg selvsagt gripe muligheten. Jeg, kona og hennes lillesøster mottok invitasjonen når vi nettopp hadde kommet tilbake fra stranden. Jeg merket jeg allerede var litt trøtt i hode før vi dro. Man blir gjerne litt «døsin» av å ligge i sola store deler av dagen. Det skulle uansett ikke stoppe oss, og vi dro av gårde for å møte dem på fiskestedet Lagoa de Araruama som var navnet på lagunen vi skulle prøve fiskelykken. De hadde dratt en stund i forveien, og vi kjørte oss vill et par ganger før vi fant dem igjen. Var gøy å se svigermor igjen, hun er alltid i godt humør og en meget ivrig fisker. Hun var ikke alene, hun hadde med seg et par andre hjelpere også.
Og hjelpere trenger man for å fiske reker. Man måtte dra dette enorme nettet, en på hver side, og skrape etter havbunnen. Det var veldig grunt i lagunen, så vi trengte ikke bekymre oss for drukningsulykker. Vi byttet på å dra dette nettet, og det var utrolig slitsomt, men spennende når vi fikk nettet på land. Vi fikk en del reker og krabber per tur, men det var allikevel vanskelig å finne de igjen pga all bunnslammet som også lå i nettet. Den grønne mosen jeg ikke kan navnet på som lå i nettet (Tang,Tare?) måtte forsiktig fjernes for å se om det var reker gjemt imellom lagene. Jeg var egentlig mest redd for å bli klipt i fingrene av disse krabbene som også ble liggende mellom den grønne, moselignende havbunnen som fulgte med nettet. Hun ene tanten til kona som også var med sa at jeg ikke trengte å være redd, det hadde vært verre om den hadde bitt meg i tissen. Alltid litt frekk i munnen den dama, men har truffet henne før så jeg vet sånn ca hva slags humor hun har.
Det var egentlig en ganske interessant fiskemetode, men jeg merket det utrolig fort i ryggen. Jeg er nok ikke vant til å være så aktiv, men til mitt forsvar hadde jeg vært på stranden tidligere å tatt noen svømmetak i havet så jeg var som nevnt litt sliten før jeg kom. Konas lillesøster på 14år var mest ivrig på å plukke opp noen småfisk å putte i en liten kopp med vann som jeg fikk beskjed om å ta et bildet av, noe jeg selvfølgelig gjorde.
Stedet vi fisket på var et utrolig vakkert sted. Palmetrær, noen gamle båter som lå i vannet, og en og annen havfugl som stupte i vannet for å finne mat. Man kan virkelig slappe av på dette stedet.Det kom en tilfeldig snakkesalig eldre mann også for å gi noen fisketips. Han så ut som en fisker og han kunne både fiskesteder og ga oss tips om hvordan man skulle tilberede rekene og krabbene vi hadde fått. Grå i skjegget, i slutten av 60årene, og sigarettene ble jevnlig røykt opp tett etterfulgt av en ny en. Han mente at fisking var balsam for sjelen, og mannen så veldig avslappet og rolig ut også. Kanskje han har rett?
Fikk besøk av noen løshunder også. Jeg skrev en artikkel om disse hundene tidligere, men disse var veldig små. De kunne ikke være mer en noen måneder gamle og de pilte inn i skogen så fort jeg nærmet meg dem. Dumt jeg ikke hadde med meg noe mat å gi dem. Jeg syntes litt synd på dem der de sto nysgjerrig og tittet på oss. Jeg så de drev og rotet i en søppelhaug etter mat hver gang vi var litt på avstand, og hver gang det kom kjørende en bil sprang de etter bilene og bjeffet. Sikkert for å leke seg ettersom de fortsatt bare var valper.
Etter noen timer begynte det å mørkne. Da var det på tide å komme seg hjem. Rekene og krabbene fikk de andre beholde. Jeg var såpass takknemlig for å bli bedt med på rekefiske for første gang, så det var belønning mer enn nok.
Brasilbloggen 