Sanddynene i Peró

Dunas do Peró er en annen turistattraksjon som ligger i kommunen Cabo Frio. Jeg,kona og hennes lillesøster i tenårene dro for å ta en liten piknik på dette stedet. Vi lagde til noen smørbrød og toast som vi tok med hjemmefra,kaffe og vann som drikkevarer. Manglet bare ei rødvinsflaske hadde pikniken blitt komplett. Klokka var 10 om morgenen og litt for tidlig til alkoholholdige varer. Det var litt kronglete å komme seg dit og veien var ikke noe godt merket opp. Vi fant et sted tilslutt vi parkerte og begynte å gå opp en veldig bratt bakke av helt hvit sand.

Når vi kom på toppen fikk man utsikt utover sanddynene som var utrolig vakre å se på. Sola steiket og man ble blendet av å se rett på den hvite glovarme sanden. Heldigvis hadde jeg på meg sandaler så jeg ikke brant meg på føttene. Solbrillene hadde jeg selvfølgelig lagt igjen hjemme. Plutselig hørte vi bilalarmen begynne å ule og mannen som prøvde å ta seg inn i bilen fikk vi kun et lite glimt av når han pilte av gårde livredd pga bilalarmens høye lyd. Ikke noe vits i å anmelde uansett, men jeg fikk tatt bilde av bilen han dro i vei med. Vi flyttet på bilen vår til et mer folksomt sted og gikk tilbake igjen.

Når vi kom frem til vannet spiste vi maten vi hadde tatt med og slappet av med noen kaffekopper. Vi møtte på en fisker der også som fisket med nett. Ifølge han var det en fisker som fikk en alligator i fiskenettet sitt for en tid tilbake. Vet ikke om det er hold i historien. Fiskehistorier er ofte litt overdrevet, spesielt sent en Lørdagskveld med noe innabords. Mannen var forøvrig edru og det var midt i uka. Jeg holdt litt avstand fra vannet etterpå for å være på den sikre siden. Det var ikke snakk om å ta en dukkert ihvertfall, selv om svetten silte i den brasilianske sola.

Vi bestemte oss for å gå over hele «ørkenen» for å komme til den andre siden. Det tok ikke lang tid før jeg angret på det valget. Det var litt lengre enn jeg trodde og det begynte å svi på armene. De hadde allerede begynt å bli faretruende røde selv om jeg hadde hatt på meg solkrem. Når jeg gikk der følte jeg meg litt som menneskene i filmen The way back med Jim Sturgess og Colin Farrell. Nå gikk de noe lengre, men de krysset en ørken de også.

Jeg så utrolig mange bilspor i sanden. Det finnes enklere fremkomstmidler enn beina nedi her, men da forbrenner man ikke noen kalorier heller. Strandbiler er populært i disse strand byene og jeg hadde lenge lyst til å kjøpe en sånn en. Til nå har det bare blitt med tanken. Etter en stund gange krysset vi ørkenen tilslutt. Da var det å kjøpe seg litt mat dit vi kom frem og vann for så å finne igjen bilen. Vi tok en annen vei hjem som vi trodde skulle bli enklere. Man blir fort sliten av å gå på sand og da valgte vi asfaltveien istedet. Den veien var utrolig mye lengre og hele turen tok 3-4 timer. Blir nok hviledag i morgen.

2 kommentarer om “Sanddynene i Peró

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: